www.terjealnes.com

Miles Davis "Porgy and Bess" (1959) Miles Davis tolker George Gershwin til Gil Ewans arrangementer. Alle musikkelskere finner gull på denne platen.

Bob Dylan "Highway 61 Revisited" (1965) midten av 60-tallet, og den unge Bob når et kreativt høydepunkt. Knallåpning med "Like a rolling stone" – tidenes Dylan låt. - I de tre åra på gymnaset sa eg bare ein setning: "Bob Dylan bør få Nobelprisen i litteratur." (Frode Grytten til Dagbladet 30.04.04).

Pink Floyd "Piper at the gates of dawn" (1967) glem alt du har hørt om/med Pink Floyd, det er denne som teller. Høydepunktet i britisk psykedelia, og Syd Barrett glir inn i en hittil uoppdaget verden (og vender aldri tilbake).

Jimi Hendrix "Are you experienced?" (1967) Jimi Hendrix måtte til England for å bli anerkjent. En sensasjon på Londons klubbscene i 1967. Når denne debutplaten slippes er han bare 20, men allerede på toppen av sin musikalske karriere. En av få sanne genier innen rock’n’roll, en stilskaper som aldri har møtt sin likemann.

The Doors "The Doors" (1967) original besetning til rockeband å være: trommer, gitar, orgel – og et tungetalende sexsymbol - Jim Morrison - i front. "Break on through to the other side ..." - et høyst personlig uttrykk, forbausende levende og friskt snart 40 år senere. Klassiker.

Velvet Underground "Velvet Underground & Nico" (1967) så langt unna ånden fra "the summer of love" som det er mulig å komme. Anti-hippies fra Andy Warhols New York Factory. Smaken av lær, storbystank og flørting (mer enn bare flørting) med tabuer. Stilskapere, trendsettere og inspiratorer for talløse band. Popkunstner Warhols berømte banancover.

The Stooges "Fun house" (1970) arbeiderklasseungdom tester grensene. Soundtrack til bilindustribyen Detroit, Michigan. Iggy Pop på sitt mest utagerende, til det råeste, seigeste, hviteste piggtrådkomp festet til riller. Sjokk og vantro.

Led Zeppelin "IV" (1971) Zeppelin var stilskapere. Her er klassikere som "Black dog" og "Stearway to Heaven". Blandet med fine akustiske låter viser denne plata Led Zeppelins rotfestede musikalitet.

David Bowie "Ziggy Stardust & the Spiders from Mars" (1972) den androgyne marsmannen David Bowies mesterlige konseptalbum. En perlerad av kremlåter. Også Mick Ronsons høydepunkt, riff etter riff som fester seg i hjernebarken. Kan spilles hundrevis av ganger, en ustoppelig jukebox.

Neil Young "Harvest" (1972) Neil Young har gjort fryktelig mye bra, likevel velger jeg det opplagte: "Harvest" har alt som gjør Neil Young stor, det er fest hver gang denne spilles i stua!

Lou Reed "Berlin" (1973) "Transformer" er kanskje Lou Reeds beste, men "Berlin" er likevel min favoritt. Mer dempet.

Patti Smith "Horses" (1975) the poet goes rock’n’roll. Fra åpningslinjen "Jesus died for sombodys sins but not mine" er tonen satt. En til da uhørt blanding av rock og poesi, dypt originalt og personlig. Også et av tidenes platecovere, fotografert av Robert Mapplethorpe.

Television "Marquee Moon" (1977) fra samme vennekrets som Patti Smith, fra bakgatene i New Yorks Lower East Side. Tom Verlaines gitarspill og vokal setter standarden. Låtene er lange og intrikate gitarepos.

Richard Hell & the Voidoids "Blank Generation" (1977) fremdeles på Lower East Side ... Richard Hell var et amerikansk punkikon, men i dag fremstår lpen som et klassisk rockealbum, utrolig frisk lyd, nakent og rått. Stort gitararbeid av Robert Quinn.

Talking Heads "More songs about buildings and food" (1978) Talking Heads dro rocken ut på hittil ukjente marker. På denne plata var de definitivt new wave.

Elvis Costello "This Years Model" (1978) Elvis andre lp – og allerede en uimotståelig jukebox av kontant pop/rock/new wave, gjort med Costellos overbevisende autoritet.

Magazine "Real life" (1978) Howard Devoto & co sin første (kunne gjerne valgt nr. 2, 3 eller 4). Magazines unike sound skyldtes i stor grad bassist Barry Adamson og tangentene til Dave Formula. Med en frontmann som Devoto (en skallet intellektuell) var dette den-tenkende-manns new wave. Her er killerlåten "Shot by both sides".

Van Morrison "Into the music" (1979) Van Morrison hviler tungt på sin irske arv. Her er han på sitt mest sprudlende(!), en plate som løfter stemningen i ethvert rom.

Wire "154" (1979) etter 154 spillerjobber gir Wire ut sin tredje lp, en samling sanger som viser et band som har tatt steget bort fra den enkle punkpopformelen og over i nytt musikalsk terreng. Vilje viser vei, en billedrik samling sanger i ulendt terreng.

Buzzcocks "Singles going steady" (1979) den beste oppskrift på en god lp: Ta alle Buzzcocks singler (a- og b-sider) og press en lp. Finnes det bedre plater? Neppe.

The Clash "London Calling" (1980) dobbellp som viser bandet i sin fulle bredde, her er de innom de fleste stilarter og gir alt et umiskjennelig clashsound. Rock, ska, reggae, jazz ...

Dexys Midnight Runners "Searching for the young soul rebels" (1980) befriende på siden av det meste kom Kevin Rowland med sin helt særegne soul-revival. Provokatøren Rowland kom raskt på kant med alle, men leverte i alle fall ett uforglemmelig album.

The Aller Værste "Materialtretthet" (1980) platen som er selve milepælen i norsk nyveiv. TAV gjorde alt selv – i beste punkånd.

Joy Division "Closer" (1980) Ian Curtis og Joy Division hadde blitt store uten Ians selvmord. Dystert? Ja, det også. Men like mye desperasjon, mørke og skjønnhet ...

Motorhead "Ace of Spades" (1981) Motorhead er heavy metal bandet for alle som hater heavy metal. Det er umulig ikke å like Motorhead hvis du liker rock’n’roll – Motorhead er rock’n’roll ikoner! Play it loud! Skru forsterkeren til 11!

Echo & the Bunnymen "Heaven up here" (1981) sterkt underkjent (?) ... nesten glemt (?) ... the Bunnymen på toppen av sin kreative gnist, storslagen vokalinnsats, drømmende vakre partier, briliant gitararbeid, drønnende trommer og bassløp ... høres ny ut den dag i dag ...

ABC "The lexicon of love" (1982) et gjennomført konsept med gromlyd. Popmusikk for de store anledninger.

Associates "Sulk" (1982) å høre på denne plata er som å spise den tyngste sjokoladekake: ett stykke er himmelsk, to er fremdeles godt, men det tredje blir gjerne for mye. Associates mest ambisiøse forsøk på storslagen pop. Billy MacKenzie og Alan Rankine satser alt og lykkes med det meste.

Holy Toy "Warzawa" (1982) etter tiden med balkanpunkensemblet DePress gikk Andrej Nebb enda dypere i jakten på sine røtter. "Warzawa" utforsker "det polske" på en fascinerende måte, samarbeidet med "ny musikerne" Rolf Walin & co kunne gjort Nebb og Holy Toy til et stort, internasjonalt navn om ikke vodkatørsten hadde forkludret det meste.

Julian Cope "World shut your mouth" (1984) Teardrop Explodes var et godt band, men Julian Cope solo lager bedre plater. Denne første soloutgivelsen er en samling strålende låter, en fin miks av pop og Julians forkjærlighet for psykedelia. Veldig ... engelsk, egentlig.

Jesus & Mary Chain "Psyco candy" (1985) fantes fuzz og vrengte gitarer før Jesus & co? Som å få en drill i øret ... et veritabelt sjokk i 1985, likevel ... mange søte popsanger her (hvis du lytter) ... en rar miks av sukkertøy og råskap.

The Smiths "The Queen is dead" (1986) Morrissey og Johnny Marrs beste samling sanger. Morrissey gjorde poptekster viktige!

A-ha "Scoundral days" (1986) jeg mener denne plata er et mesterverk i popens historie, intet mindre.

Siouxsie & the Banshees "Through the looking glass" (1987) sjelden (aldri?) finner du et mer smakfult utvalg coverlåter enn på denne plata. Siouxsie & co viser at de kan sin rockehistorie og serverer Iggy Pop, Roxy Music, Television, John Cale m.m. i utsøkte versjoner.

Sonic Youth "Daydream nation" (1987) dobbeltlp ... en tilstandsrapport fra amerika ...gitarband på randen av sammenbruddet ... alltid på grensen, men likevel ... kontrollert energi, rene symfonien dette.

Pixies "Doolitle" (1987) da du ikke trodde det var mer å gjøre med gitar, bass og trommer kom The Pixies! Som å finne opp hjulet på nytt! Black Francis & co var viktigere enn Nirvana, alle liker The Pixies.

P.J. Harvey "To bring you my love" (1995) kunstnerisk på hugget, sterk stemme og personlig uttrykk, dette er alvor, den viktigste damen i rocken siden Patti Smith ...

The Jam "Snap!" (1989) en dobbellp som samler alle The Jams singler, og som dermed også viser en stor utvikling. The Jam var punk, mods og glimrende popsmeder. Alltid et band med stil. Et imponerende verk!

The Strokes "Is this it" (2001) New York kvintett som gir lytteren troen på at det fremdeles kan lages rock som tenner gnisten i en gammel skrott. Gode låter, karakteristisk sound.

Johnny Cash "American IV: The Man comes around" (2002) samarbeidet med Rick Rubin ga Johnny Cash en artistisk opptur på tampen av karrieren. En miks av tradisjonell amerikana og overraskende coverlåter gjort på Cashvis – enkelt og med udiskutabel autoritet. Suverene versjoner av Nine Inch Nails og Depeche Mode!

______

Bonusplater:

The Stranglers "Rattus Nervegicus" (1977) det tøffeste bandet i sin klasse. Her er klassikere som "Peaches" og "Hanging around".