www.terjealnes.com

Her er linken til artikkelen i LO-Aktuelt

Jeg er 44 nå, like gammel som Frode Grytten. Jeg vil se Odda og stedene jeg har lest om i Bikubesong. Kanskje møter jeg noen av typene i boka også?

Foto: Tor Solsvik

Vi kjører av ferga på Utne. På veien innover Sørfjorden ligger bilene på rekke i 100 km/t. Vi suser gjennom velpleide småbygder med frukttrær i symmetrisk harmoni. De bratte fjellsidene truer med å kaste seg i fjorden. Sjåførene er utålmodige, det er som om de ikke kan komme raskt nok inn til Odda. Mytologiske Odda. For få år siden et ensidig industristed, nå en eksportør av lovprist litteratur. Jeg har ikke vært i Odda før, jeg kommer som litterær turist. Fotografen var her for tretti år siden. Han husker sur røyk mellom høye fjell, et grøss på veien over Haukeli. Odda i røyken, en sosialdemokratisk bastion. Sørfjorden på venstre hånd. En gang verdens mest forurensede fjordarm. Industri til å leve av, men fisk til å dø av. Det skal være annerledes nå. Denne ettermiddagen gjør smeltevann fra Folgefonna fjorden irrgrønn. Naturen pynter seg. Tunge skyer dekker de mektige fjellene, Odda ligger i regn. På andre siden ser vi Tyssedal. Det ryker fra høye piper. Det er slik vi forestiller oss Odda, det mytologiske Odda: Døgnkontinuerlig produksjon, tre skift. Arbeidere med dype furer i ansiktene, med termos og matpakke i veska.

Vi har bestilt rom på Hardanger Hotel. Du har ikke særlig valg hvis du skal overnatte i Odda. Det var her partisekretæren bodde, han som mista taket og ramla rett i Sørfjorden da han skulle stige fra sjøflyets flottør og opp på flytebrygga. Første mai taleren fra Oslo. Første mai i Odda. Få steder er vel dagen viktigere. Det er dagen for å minne hverandre om hvem som egentlig bygger landet, hvem som får hjula til å gå rundt. Rett ryggen, sosialdemokrater! sa partisekretæren inn i mikrofonen øverst på kinotrappa.

Resepsjonisten har ikke noe kart over sentrum. Det er ikke nødvendig sier hun, på et kvarter har du sett alt. Sett alt? Odda er jo en hel verden, en egen planet, et helt litterært univers! Har hun ikke lest Bikubesong? Nå leser til og med kineserne Bikubesong. De sier at de kjenner seg igjen i boka, at oddinger på sett og vis er som kinesere. Vi går rundt kvartalet og finner Coop. Før ble butikken kalt Domus. Det var her han oppdaget Ingrid, endelig ei fin jente på Domus. De andre kassadamene var enten tynne ungjenter eller slitne husmødre. Ingen av dem så ut i måneskinn, Ingrid var annerledes. Hun var så vakker at det gjorde vondt, selv brillene kunne ikke skjule det. Da han gikk hjem til kjerring og unger i Murboligen var Ingrid alt han kunne tenke på.

Ingrid jobber ikke på Coop lenger og Murboligen ligger bare et steinkast unna. Vi rusler under paraplyer. Fotografen kjenner seg som hjemme av synet av Murboligen. Dette er jo som Trikkebyen på Møhlenpris, sier han. Han tar bilder av meg foran buegangen på Murboligen, vi kan lage litterære postkort av dette motivet. Det var her de bodde alle sammen. Hvor mange mennesker har bodd i Murboligen? Kanskje Folkeregisteret vet svaret. Alle kan de fortelle en historie. Bikubesong forteller noen av disse, og nå gjenfortelles de på mange språk. Det er dypest sett noe menneskelig i disse fortellingene. Det er derfor de blir lest og satt pris på. Folk kan kjenne seg igjen. Da vi rusler fra Murboligen, og kaster et siste blikk over skuldra, ser vi en guttunge oppe på taket. Han kaster hatter opp i lufta, som en sjonglør.

Vi vil se Smelteverket på nært hold. Odda Smelteverk er lagt ned, men tomta og bygningene ligger der fremdeles bak høye gjerder. Fotografen blir ivrig, det er mange fine motiv her. Da han gikk nattskift på smeltehuset fikk Sean Penn vite at selveste direktøren sto i med kona hans. Hele byen visste det allerede. Direktørens Volvo sto parkert utenfor Murboligen mens Sean Penn gikk nattskiftet, ikke rart at han ble forbanna og tok hevn. Nå har den siste skiftarbeideren gått hjem. Smelteverkstomta ligger som en dinosaurkirkegård, et fornminne fra norsk industrihistorie. Snart er det bare i Kina det kommer røyk fra fabrikkpiper. Vi går rundt hele inngjerdinga og kommer ned til Opo. Elva er stri i kveld. Vi går på nedsida av Smelteverket og tar bilder. Vi følger elva helt til vi klatrer over autovernet og havner på Tyssedalsvegen. En bil stopper og en mann stiger ut. Det er ikke lov å gå i kjørebana, sier han, jeg burde bøtelegge dere. Mannen sier han er politi i sivil. Stopp litt, sier jeg, deg kjenner jeg, du er Robert Lie fra Bikubesong og du er slettes ikke politi. Fyren mumler noe, setter seg i bilen og kjører bort.

Vi har gått runden og kommet tilbake til sentrum. En bokhandel selger rester fra Mammutsalget, fem bøker for hundre kroner. Vi går inn. Det er stort sett smale bøker fra Solum og Bokvennen Forlag i resthylla. Fotografen kjøper ti. Har dere forresten Bikubesong inne, spør han. Bokhandleren må sjekke på lageret. Dessverre, sier han, den er vi nok gått tom for. Vi ser litt sjokkerte på hverandre. Vi trodde Bikubesong var standardvare i bokhandelen i Odda.

I gågata står en frelsesarmeoffiser og selger Krigsropet. Det er noe kjent med ham. Kan det være samme mannen som var kinomaskinist ved Odda kino? Han som samla på Marilyn Monroe, Rita Hayworth og Jayne Mansfield? Han som klippet en og en rute fra hver film med alle starlets fra Hollywood, og som til slutt hadde en samling på ti album? Var det ikke Olsson han het? Nei, Olsson døde jo. Dette er nok en helt vanlig frelsesoffiser. Frelsesarmeen kom til Odda med industrialiseringa. Odda var jo en syndens pøl, det ble gjerne slik på nye industristeder. Alt slags folk kom tilflyttendes. Mye alkohol på fritida. Jeg kan ikke se noen av de kjente alkisene i gågata i dag, ikke Gerhardsen, ikke Dritings og ikke Martini heller. Kanskje ramla de i Opo og drukna, eller så har armeen klart å tørke dem opp.

Vi går forbi Smeltaren. Det var her Harry Lund traff karene over en øl. Den samme Harry Lund som ble oppringt av ei journalistdame fra VG. Harry var plukka ut av en datamaskin til å være selve gjennomsnittsmannen. Selveste Ola Nordmann. Journalist og fotograf kom med sjøfly for å intervjue Harry i Murboligen. Han som egentlig ikke ønsket annet enn å gå langs veien som en vanlig mann. Så fikk de i alle fall noe å snakke om nede på Smeltaren. Smeltaren er stengt i kveld, gatene i Odda er nokså tomme en regntung tirsdagskveld.

Etter frokost onsdag formiddag rusler vi ned på torget. Mellom bygene tar vi noen bilder av utsikten ut fjorden. Det ryker fra Norzinkanlegget. Fremdeles er det fem-seks hundre industriarbeidsplasser i Odda. Jeg tenker at disse karakterene ennå finnes her, og at alle har en historie å fortelle. Det gjelder bare å finne dem. En middelaldrende kar med postveske haster over torget. Fyren går i mørk dress og t-skjorte. Har posten droppet uniformskravet nå? Er det en Morrissey t-skjorte han har på seg under dressjakka, og er det virkelig påskeliljer som stikker opp av baklomma? Vi ser syner på høylys dag. Det er på tide å kjøre tilbake til Bergen.

Alle fremmede som kommer til Odda vil synes at det er et spesielt sted. Det har med naturen å gjøre. Og industrien. Likevel er oddingene ikke mer spesielle enn at lesere i land som Kroatia, Albania og Kina nikker gjenkjennende. Slike typer har vi også, sier de. Slik har Odda gitt et bidrag til verdenslitteraturen.

Frode Gryttens bok Bikubesong kom ut i 1999. Den er nå utgitt i Sverige, Danmark, Finland, Nederland, Tyskland, Kroatia, Albania og Kina.

"Du velger ikke fotballaget ditt selv. Selv arva jeg mitt etter morfar." 

I over førti år drev morfar frukt- og tobakksbutikk. Den lå ute i Kirkegata. Det var en familiedrevet butikk, av den typen det fantes så mange av før i tiden. Selv husker jeg best glassdisken med småsjokolader i løsvekt. Det var på den tiden du fikk tjue slike for en krone, det samme som Sunnmørsposten kostet. Vi skriver siste halvdel av 1960-tallet. Morfar åpnet butikken i 1926, og hele livet var han opptatt av kjøp og salg, handel og butikk. Den interessen gikk ikke i arv. Det var fotballinteressen jeg arvet fra morfar, eller rettere sagt; Spkl Rollon ble min fotballarv.Det kan ha vært i 1969 han tok meg med på Rollonkamp for første gang. Dette var under klubbens mangeårige vandring i 4. divisjon. Jeg innbiller meg at motstanderen var Mauseidvåg. Annenhver torsdag spilte Rollon sine hjemmekamper på Aksla stadion. Vi tok bussen fra Nedre Strandgate og opp på Fjelltun. Sammen med et hundretalls andre sjeler overvar vi en sen ettermiddagskamp i den lokale 4. divisjonsserien. Det er vanskelig å skjønne at dette skulle bli en viktig begivenhet i mitt liv, men det skulle vise seg å være akkurat det. Torsdagskampene på Aksla stadion sammen med morfar ble et fast ritual. For all ettertid ble Rollon laget mitt, et lag som skulle gi meg gledesstunder, men også tunge og triste dager.

Så vidt jeg vet spilte morfar selv aldri for Rollon. Det var det storebroren hans, Peder, som gjorde. Peder spilte på Rollonlaget som ble kretsmestere i 1916. Han var dermed en av pionerene i klubben, som ble stiftet 20. februar 1914, som den første i Ålesund. Sammen med ham spilte bl.a. Ivar Dahle. Ivar Dahle er den som i ettertid regnes som stifteren av klubben. Forløpet for Rollon var to løst organiserte gutteklubber, eller gatelag. Den ene kalte seg "Lyn", og her var Ivar Dahle en lederskikkelse. Et annet slikt guttelag var "Fremad". Ivar Dahle og "Lyn"-gjengen slo seg sammen med guttene i "Fremad" og resultatet var Rollon, den første ordentlige fotballklubben i byen. Morfar, som var født i 1896, var altså tjue år da storebroren Peder tok kretsmesterskapet med Rollon. Slik sett var også morfars fotballtilhørighet beseglet. Det var utenkelig at han skulle holde med Aalesunds Fotballklubb, som for øvrig ble stiftet 25. juni 1914. Morfar valgte heller ikke laget sitt selv.

Da morfar var tretti åpnet han butikken. På den tiden var Rollon en klubb og regne med, og ikke bare i den lokale serien. Det er gode grunner til å hevde at Rollon i årene fra 1926 til et stykke ut på 1930-tallet hadde et lag av god nasjonal klasse. Siden et nasjonalt seriesystem ennå ikke var på plass, er det vanskelig å få et eksakt svar. I hvert fall spilte laget uavgjort mot storheter som Viking, Brann og Drammens Ballklubb. I 1932 tapte Rollon knepent 2-3 mot cupmesterne Fredrikstad på Nørvebanen. Tapende cupfinalist Sarpsborg ble slått 3-2 i 1935. Morfar elsket å snakke med folk, og i årenes løp ble det mye fotballprat over disken. Fotball og butikk var en utmerket kombinasjon for ham.

Morfar fulgte Rollon fra starten, gjennom storhetstiden på 20- og 30-tallet og inn på 50-tallet. Fremdeles var laget en klubb å regne med på øverste, lokale nivå. Men i 1958 var det på en måte slutt for den gamle storklubben. De neste 17 sesongene skulle laget spille i det som, etter en omorganisering av divisjonssystemet, ble den lokale 4. divisjon. Det laget jeg arvet på slutten av 1960-tallet befant seg derfor i skyggenes dal. Det var Aalesunds Fotballklubb som hadde hegemoniet i byen. For de hundre tilskuerne som likevel møtte trofast frem på torsdagskampene på Aksla stadion, var Rollon fremdeles laget. Dette var helst folk av den eldre garde, karer som fremdeles bar på minnet om det gamle storlaget. Der sto vi i alt slags vær og fulgte våre gutter i kamp mot lite attraktive bygdelag. Det var fotball for spesielt interesserte, men det var akkurat det vi var, spesielt interessert i fotballklubben Rollon.

Morfar måtte stenge butikken i 1970. Det var nye tider, og utover på 70-tallet begynte det å bli tynnere i rekken av gamlekarar på Rollons torsdagskamper. Det ble til at jeg gikk alene på Aksla stadion. Når jeg traff morfar kunne jeg referere fra de siste kampene, og fortelle om nye, lovende spillere som helt sikkert ville løfte klubben opp i divisjonene. Morfar var en takknemlig tilhører. I 1975 ble våre håp innfridd, en ny generasjon Rollonspillere brøt forbannelsen og fikk laget opp i 3. divisjon.

Senere ble det flere gledesstunder. Et stort øyeblikk inntraff 8. juni 1977. Rollon møtte Molde FK i 1. runde av cupen. Ingen Rollonpatriot vil noensinne glemme den kampen. Foran 500 forbløffede tilskuere på Aksla stadion gikk vårt lag opp i en 2–0 ledelse allerede etter 13 minutter. Det var ikke til å tro, Molde var tross alt nr. 2 i førstedivisjon. Resten av kampen ble en veritabel forsvarskrig, med intens neglebiting og galopperende hjerterytme for oss passive tribuneslitere. Våre gutter ute på gresset ga alt den kvelden, og de blaserte stjernene vi kjente fra Sportsrevyen kom til kort. Da Åge Hareide brente straffespark i andre omgang, og vår keeperhelt Endre Storøy reddet nok en hundreprosentsjanse, visste vi at det på nytt var skrevet Rollonhistorie. Slik hadde morfar opplevd laget på 20- og 30-tallet, da Rollon spiste kirsebær med storklubbene.

Det fortsatt med oppturer og nedturer. En tribunesliter som følger sitt favorittlag i en lokal serie på Sunnmøre føler akkurat like sterkt for klubben sin, som det en blasert tilhenger av en engelsk storklubb gjør. Vi befinner oss ikke på Old Trafford eller Anfield, men på Aksla stadion, Høddvoll eller Valdervoll kan engasjementet være like heftig.

Midt på 80-tallet flyttet jeg fra byen. Jeg så mine første kamper på Brann stadion. Men Bergens stolthet vant aldri hjertet mitt, det var fremdeles Rollons resultater som opptok meg mest. Det var i disse årene det virkelig gikk på tverke for laget til morfar og meg. I 1985 skjedde det utenkelige, Rollon forsvant ned i 5. divisjon. Aldri hadde laget vårt vært så langt nede i divisjonssystemet, selve grunnmuren i fotballtilværelsen var rystet. Verre skulle det bli. Den ene ydmykelsen fulgte den andre. I 1995 måtte de siste Rollonguttene innse at slaget var tapt. Det utenkelige skjedde, klubben trakk laget fra videre spill i divisjonssystemet.

Slik kunne historien ha endt. Inne i Larsgården var imidlertid en flokk gutte- og juniorspillere i gang med treningen. I 2000 var Rollon tilbake på banen med et seniorlag, marsjen oppover i divisjonene kunne begynne. I dag ligger Rollon på topp i 4. divisjon, og en ny generasjon supportere har funnet sin klubb. Når de synger "Ett lag/Rollon i hjertet mitt/og det e blått og hvitt/Rollon i hjertet mitt/ett lag", tviler ingen på engasjementet og lidenskapen. Morfars klubb lever videre.

Endelig! Det er seriestart, og vi kjenner en sitrende forventning.

 

På Color Line Stadion, på Høddvoll, eller på Rollonabana i Larsgården – selv om omgivelsene er forskjellig er lidenskapen og engasjementet for fotball den samme. Vi føler alle sterkt for klubben i vårt hjerte. Innendørskamper og vinterturneringer er et fattig substitutt, vi har ventet i lengsel på seriestarten og jakten på de livsviktige poengene. 8000 har kjøpt sesongkort på CLS, 700 på Høddvoll. I Larsgården selges det ikke sesongkort, men Rollonpatriotene vil møte frem for å se lagets gjeninntreden i 3. divisjon. Jeg vet ikke om det eksisterer noen offisiell publikumsrekord på Rollonbana, men jeg tipper at baneåpningen 16. mai 1985, da 300 tilskuere kom for å se Rollon mot Jotun, er rekorden. De neste 10 sesongene var jo begredelige!

 

Hvem er det som går på fotballkamp, og hvorfor gjør de det?

Fra å være en arbeiderklassesport er fotballen i dag en sport med appell i alle sosiale lag. Klasse betyr ingenting. På gamle bilder ser man også tydelig at fotballtilskuerne i all hovedsak var menn, menn med hatt og frakk! I dag utgjør kvinnene en ikke ubetydelig andel på tribunene, i Tippeligaen er opp til 30% av tilskuerne kvinner. På Rollonbana? Det er plass til flere, for å si det sånn.

 

Den tradisjonelle fotballtilskuer er en litt tilårskommen mann, som hadde sin ungdomstid på 60- eller 70-tallet. Han går ikke på hver eneste hjemmekamp som laget hans spiller, men får alltid med seg noen kamper i løpet av sesongen. Tidligere var han nok litt ivrigere, men han har aldri satt hardt mot hardt overfor kona. Han prioriterer imidlertid å få med seg første hjemmekamp. Han synes gjerne at laget var bedre før, men er selvsagt spent på hva årets lag står for. Han er ikke direkte uentusiastisk, men han sparer entusiasmen til de store anledningene. Får laget tre mål på fem minutter kan man høre et dempet gledesutbrudd.

 

Den dedikerte supporteren tar fotballen langt mer alvorlig. Han har hjertet plassert i klubben. Laget holder han fast ved uansett, lojaliteten er urokkelig. Humøret er prisgitt favorittenes prestasjoner. En seier løfter ham til de store høyder, mens et tap kan ødelegge sinnsstemningen i en uke, og han blir utålelig for sine omgivelser. Et nedrykk er en påkjenning på størrelse med et dødsfall i nærmeste familie. Likevel vil den lojale fotballtilhenger aldri svikte laget i sitt hjerte, han biter tennene sammen, tenker tilbake på historiske seire og drømmer om fremtidige triumfer. 

 

Martyrene stiller seg gjerne litt i utkanten av folkemengden og gir aldri høylytt uttrykk for verken glede eller sorg. Dette er en underkategori av de dedikerte supporterne, men de trives ikke i flokken. De går i vanlige klær og stikker seg aldri ut. Disse karakterene er pessimister av natur. Det er av ren medfølelse de kommer for å se sitt favorittlag i kamp. En scoring til favorittene gjør at de kan trekke et lettelsens sukk, ved et baklengsmål høres et svakt stønn. Martyrene er fornøyd med uavgjort og synes sesongen er bra så lenge plassen i divisjonen blir fornyet.

 

Medgangssupporteren er den lojales rake motsetning. Som navnet indikerer er dette en troløs karakter som flokker seg rundt vinnerlagene. Medgangssupporteren seiler under falskt flagg, han dukker opp når laget er på toppen av en medgangsbølge, for han vet å skumme fløten. Den dagen laget stamper i motgang holder han seg hjemme, eller han har funnet et nytt lag å identifisere seg med.

 

Da pengene for alvor kom inn i fotballen kom også et nytt publikum på tribunen: VIPene. Dette er sponsorer og sponsorenes familie og venner. De har gratis adgang til de beste plassene. På en moderne stadion er VIPene gjerne plassert i innebygde glassbur, hvor de trakteres med mat og drikke fra vindusplass. Beskyttet for vær og vind er dette et lidenskapløst publikum som knapt får stemningen til å stige. Motivet for å være til stede er tvilsomt, sponsorens natur er troløs som medgangssupporterens. Ofte er deres tilstedeværelse en irritasjon for den ekte supporteren.

 

Noen tilskuertyper har en mer kynisk tilnærming til det som skjer ute på gresset. Eksperten sitter gjerne bak deg og kommenterer høylytt det som foregår på banen. Eksperten vet alltid best, og han vet å si klart ifra. I egne øyne er han en fotballfaglig kapasitet som vet bedre enn treneren hvordan motstanderen skal beseires. Han er som regel kritisk til lagets taktikk og spillestil, og sterkt uenig i de spillerbyttene treneren gjør. Rett etter kampslutt stormer eksperten hjem for å legge sine kommentarer ut på internett.

 

Hissigproppen går på kamp for å få utløp for oppdemmet frustrasjon. Denne tilskueren har vært mobbeoffer som liten, eller han blir daglig kuet av ektefelle eller arbeidsgiver. På fotballkamp kan han la det gå ut over spillerne eller dommeren på banen! En feilpasning utløser arge utrop. En spolert målsjanse utløser besvergelser og skyllebøtter. En tvilsom offsideavgjørelse gjør at tabuordene slippes løs i strie strømmer. Den sinte virker skremmende på barn. For den vanlige tilskuer kan han oppleves som ubehagelig.

 

Morogjøken er tribunens muntrasjonsråd. For noen år siden satt han bakerst i klasserommet og slengte ut vittigheter til medelevers fryd og læreres fortvilelse. Nå har han funnet et nytt publikum. Dommere, linjemenn og spillere - alle er kilde til hans morsomme kommentarer og observasjoner. Hans mål er å få publikum til å le. Helst skulle han vært stand-up komiker.

 

Men hva er en fotballklubb i våre dager?

Treneren varer et par-tre år, så forsvinner han til en annen klubb. Og spillerne? I de øvre divisjoner er klubblojalitetens tid forbi, egen karriere er drivkraften. Kanskje lever den videre i lavere divisjoner?

 

Nei, klubben er ildsjelene i lokalmiljøet, de lojale supporterne, de som ikke svikter i motgang. Klubbens sjel ligger i historien, i draktene, i klubbfargene og emblemene. Klubben lever like mye utenfor banen, klubben lever i oss – supporterne, tribunesliterne!

 

Hvert år benker vi oss i håp om at denne sesongen skal bli minneverdig for klubben i vårt hjerte, at vi skal oppleve etterlengtede triumfer i tøffe lokaloppgjør. Uansett hvordan det går med Rollon i årets 3. divisjon: Vi skal være der neste år også!

 

 

 

 

 

 

 

Artikkelen er inspirert av Desmond Morris klassiske bok ”Fotballfolket”, en antropologisk studie av fotballkulturen (Gyldendal, 1981).