www.terjealnes.com

Vi flyr med Malaysian Airlines i 11 strake timer fra Amsterdam til Malaysia. På denne ruten flyr vi over 14 land, og har rik anledning til å filosofere over hvordan livet 10.000 meter under oss – i f.eks Afghanistan og Iran, arter seg denne dagen. Å fly med Malaysian Airlines er en fornøyelse. Allerede ved gaten på Schiphol skjønner du at dette selskapet er det beste. Synet av crewet der det kommer skridende gjennom avgangs-hallen denne fredagsformiddagen frembringer et beundrende gisp (! – det er sant) fra mine medpassasjerer. Vakrere besetning har jeg aldri sett! Under den lange flyturen serverte disse smilende ambassadørene for den moderne muslimske staten to varme måltider, og stadige påfyll av det du måtte ønske å drikke – hele tiden med smil og vennlighet. I stolryggen på alle flyseter er det en videoskjerm hvor du selv velger mellom 6-7 filmer, en mengde tv-spill, tekst-tv nyheter osv. Anbefales.

Vi bytter fly på den hypermoderne flyplassen i Kuala Lumpur. På vei opp får vi et godt overblikk over byen, som fra lav høyde fremstår som moderne og velorganisert (fra luften får du straks inntrykk av at byen er en mønsterby, skapt ved tegnebrettet). På flighten til Manila er det tid til å studere et par riktig fyldige, engelskspråklige malaysiske aviser. Så gode aviser har vi ikke i Norge! Mange grundige, godt opplysende artikler om situasjonen i landet og i sørøst Asia (i det hele tatt virker Malaysia – det lille jeg så av det – som et tiltalende, up-and-coming land, som absolutt frister til et besøk).

Allerede under innflygingen til Ninoy Aquino International Airport i Manila skjønner du hvorfor Filippinene er omtalt som "Asias syke mann". Mens andre asiatiske land har opplevd økonomisk vekst og utvikling de siste årene, har Filippinene ikke gjort det samme. Kontrastene til Kuala Lumpur er slående. Her ser du store arealer med slumbebyggelse, ja, like inn til gjerdene som sperrer av rullebanen ligger det tett i tett av skur med bølgeblikktak. Flyplassen fremstår også som gammel-dags og nedslitt, det kan ikke ha skjedd store endringer her siden 70-tallet.

Takket være en tidsforskjell på + 7 timer er det lørdag ettermiddag da vi triller bagasjen ut av terminalbygget. Straks slår varmen i mot oss, det er 30 grader, og det kryr av "hjelpsomme" folk som vil skaffe oss taxi og/eller hotellrom. Det er bare å vifte dem vekk, vi blir hentet av familien.På plass i bilen skjønner du straks at å kjøre i Manila er en kamp for tilværelsen. Biltettheten er latterlig høy, det betyr at det tar svært lang tid å bevege seg noen få kilometer. I denne byen som har en befolkning på rundt 10 millioner finnes ingen undergrunnsbane, og bare en kort strekning med lokaltog. Det betyr at all transport skjer på gateplan, den sikreste vei til trafikalt sammenbrudd i en millionby! Om det er 4 feltsvei kan du være sikker på at det er 6 biler i bredden, her gjelder det å stå på hornet og smette inn i de luker som finnes. Ordinære trafikkregler er tilsynelatende opphevet, det kan virke som om den største bilen har forkjørsrett, og som fotgjenger er du selvsagt nederst på rangstigen – gå aldri ut i et gangfelt om en bil kommer susende, den stopper sannsynligvis ikke! Å kjøre bil i Manila er ikke noe du som turist begir deg ut på, her er kjørestil og trafikkultur av en annen verden. Det er bare å la seg prisgi den lokale sjåføren og håpe på det beste.

Manila fremstår som en kaotisk by som det er vanskelig å orientere seg og ta seg frem i. Hvor grensen mellom Manila og Quezon City i nordøst går, ble aldri klart for meg. Det virker som om byene har vokst sammen til en gedigen metropol, som brer seg utover et stort, flatt landskap. Det krever en stor grad av tålmodighet å oppholde seg her, pga. trafikken tilbringer man lett flere timer i bil hver eneste dag. For astmatikere må det være en ekstra stor prøvelse, luften er stinn av eksos, og Manila sies da også å være en av verdens mest forurensede byer. Fordi det sjelden regner (og byen ikke får vasket seg), blir støvet og skitten liggende som et sotlag over hele byen. Til tider er lukten av urin påtrengende, du tar deg i å holde pusten og haste fortest mulig videre.

Gatebildet er preget av tusenvis av jeepneys, en lokal variant av et kollektivt transportmiddel, som fungerer som en slags minibuss. Jeepneys er gamle US-army jeeper, som har fått plassert to benker bak med plass til 10-12 passasjerer. De er dekorert i alle regnbuens farger og utstyrt med det eieren finner det for godt å tape, henge, lime, skru eller sveise fast på karosseriet. Hver jeepney har derfor sin egen personlighet, eller heller – gir uttrykk for eierens personlige smak. I sum setter disse kjøretøyene et svært fargerikt, men dessverre også et eksosforpestende, preg på byen. Som turist vil du selvsagt prøve dette transportmiddelet (som er svært billig), men komforten er deretter, og etter at nysgjerrigheten er stillet vil du sannsynligvis velge taxi som transportmiddelet innad i byen. Taxisjåførene har et dårlig rykte på seg, men selv om sjåføren skulle kjøre deg noen ekstra kvartaler, vil prisen synes latterlig lav. Manila er faktisk kjent for å ha Asias billigste taxipriser. En kveld ble vi sittende fast i en tilsynelatende uendelig trafikkork, og det tok 90 minutter å forserer 10-12 kilometer. For den turen betalte vi 20 kr. omregnet i norsk valuta!En annen ting som en nordmann legger merke til er alle menneskene som befinner seg i veibanen! Midt i gatene – blant bilene og jeepneyene – har tusenvis av folk arbeidsplassen sin. Her går de inn i mellom alle bilene og falbyr ulike varer som de bærer med seg, helst vannflasker, men også mat, solbriller, kluter … det meste. Det er sikkert et vanlig syn i 3. verden land, men det gjorde et visst inntrykk å se små barn jobbe på denne måten. Normalt vil en Manilaboer kjøre med bildørene låst. Bilran er en ikke sjelden foreteelse, og ranerne opptrer gjerne i rollen som gateselgere. Selgerne banker på ruten når bilen din står stille, det gjelder å ignorere dem så godt du kan.

Det sier seg selv at en slik storby innehar alle miljøer. Umiddelbart vil du ha nok med å fordøye ståket, eksosen, trafikkaoset og folkemylderet, og henge deg opp i rønnene og gateselgerne. Men selvfølgelig finnes det bedre strøk også. Makati er det eksklusive forretnings-, hotell-, og ambassadestrøket (her ligger den norske ambassaden i 21. etasje i et av bydelens høyhus). En ettermiddag unner vi oss litt luksus på Makati Shangri-La Hotel – det beste 5 stjerners hotellet i byen. Etter å ha passert bevæpnede vakter, som høflig ønsker deg "Merry Christmas, sir", entrer vi den eksklusive lobby loungen, hvor vi en liten time nipper til en kaffe og betrakter " this award-winning hotel with exquisite comfort and world class luxury". Dette er også en side ved Manila.

Bevæpnede vakter, ja, det er mange av dem. For to år siden smalt det to bomber i shoppingsentere i Makati – selve hjertet i filippinsk politisk/økonomisk liv. Det var den muslimske Abu Sayyaf-gruppen med base på Mindanao (den store øyen i sør), som på den måten flyttet sin kamp til der hvor makten sitter. Når vi går inn i det varehuset som ble bombet for to år siden (nå gjenoppbygd), blir vi, som alle andre besøkende, stoppet, kropps-visitert, og alle vesker og lignende sjekket. Alle biler som parkerer i parkeringshus blir også kontrollert. Byen er altså på tå hev for nye anslag (men smeller det skjer det helst på Mindanao). I tillegg til muslimske, væpnede grupper er det også en aktiv kommunistisk gerilja i sør, som i 35 år har bekjempet regjeringen i Manila, foreløpig med 40.000 drepte som resultat. Også denne geriljaen aksjonerer jevnlig i nord.

En historisk del av byen er rustet opp de senere år. Intramuros ble grunnlagt av spanjolene i 1571, og innenfor disse historiske murene (som til en viss grad er restaurert), bodde den koloniale eliten. Her kan du vandre i noen vakre gågater (byens eneste!) og betrakte festningsverker og andre bygninger fra kolonitiden. Et rikt utvalg av fortausrestauranter og folkloristiske utstillinger er det også her. Sammenliknet med resten av byen er dette den reneste oasen av fred og ro, nesten fritt for skitt og eksos.

Våre personlige guider den dagen vi var der var ingen ringere enn Harlene Bautista og Romnick Sarmenta! Ikke hørt om dem? Jeg kan love deg at det har 98% av alle filippinere. Harlene og Romnick er to av landets mest kjente skuespillere, kjent fra tv, film og teater. Harlene er Tess sin niese (dvs Tess sin eldste søster er Harlenes mor), og Romnick er gift med Harlene. De har vokst fra å være barnestjerner, til i dag å være superidoler. Når vi går sammen med dem i byen, blir de øyeblikkelig gjenkjent. Først stopper folk opp og måper, deretter peker de og ler, så kommer de modigste bort for å få autografer eller la seg fotografere sammen med dem. Jeg vet ikke om noen norske skuespillere som ville fått liknende oppmerksomhet på gaten i Bergen (i dag ville vel bare Kurt fått slike reaksjoner). De sier da også til meg at det ikke er ofte de går ut på denne måten, og jeg forstår uten problemer at det må oppleves som veldig slitsom med en slik oppmerksomhet. I betraktning av hvor store stjerner de to er så er de forbausende hyggelige og jordnære. Det skal sterk rygg til å bære en slik oppmerksomhet.

Også Manila kan smykke seg med sin egen Chinatown. En ettermiddag drar vi dit og vandrer i trange gater full av aktivitet. Kineserne er handelsfolk spredt over hele verden (det skal til og med finnes et Chinatown i Sao Paulo i Brasil). I Chinatown er hele gater viet en enkelt bransje, alle gullsmedene er for eksempel samlet i samme gate. Chinatown i Manila kan ikke måle seg med tilsvarende i New York i størrelse, men et fargerikt innslag i byen er den unektelig. Den kinesiske innflytelsen blomstret etter selvstendigheten i 1898, og både frigjøringshelten Jose Rizal, Ferdinand Marcos og Cory Aquino er av blandet spansk-kinesisk avstamning.

Det er slitsomt å være i Manila. Det er aldri fred å få, dette er virkelig byen som aldri sover. Hotellet vi bor på har ganske bra standard, men lydisolering er tydeligvis et ukjent begrep. Ståket og bråket fra gaten synes konstant døgnet rundt.

7 millioner filippinere jobber utenfor Filippinene! Mange menn er sjøfolk, men enda flere kvinner jobber som hushjelper og lignende i andre Asiatiske land (svært mange av dem i Gulf-statene). Disse utenlandsarbeiderne er nasjonens helter, myndighetene vet hvor viktig de er for økonomien. I november sendte disse 7 millioner utenlands-arbeiderne et rekordstort beløp hjem til gamlelandet (leser jeg i avisen), og disse pengeoverføringene er nasjonens viktigste inntektskilde! På flyplassen i Manila har utenlandsarbeiderne en egen sluse forbi tollen, en gest fra myndighetenes side for å gjøre litt stas på dem. Ellers leser jeg også i avisen at de offisielle arbeidsløshetstallene er 10,2%. Men statistikk i dette landet tar jeg med mer enn en klype salt …

For en mann i min stilling er det selvsagt interessant å betrakte hvordan arbeidslivet virker. Som i Norge er normalarbeidstiden 8 timer, men det er inkludert en times lunsjpause. Lønnsnivået synes å være veldig lavt. Utenfor et av de store varehusene var en gruppe ansatte i streik. De hadde opprettet en "teltleir", og fra plakatene fremgikk at de streiket mot dårlig lønn og forsøk på fagforeningsknusing. En ansatt med 10 års ansiennitet tjener 270 peso pr. dag, noe som tilsvarer litt under 40 norske kr, eller ca. 5 kr. pr. time! Selv på Filippinene er dette latterlig dårlig betalt. For en enslig person i full jobb blir det derfor umulig å etablere seg, ja for et ektepar med to inntekter synes det også utenkelig med et eget husvære, hvis lønnsnivået i varehusene legges til grunn.

Dette er selvsagt en av årsakene til at folk bor trangt. Her er det helt vanlig at tre generasjoner bor i samme bolig. I tillegg bor gjerne flere søsken med ektefeller og barn i det samme huset. At 10-15 mennesker deler bolig, synes å være regelen (og da snakker vi om middelklassen – "vanlig folk" - som både har jobb og utdanning).

Den virkelig store forskjellen fra norsk arbeidsliv er det vanvittig høye antall ansatte! I varehusene vrimler det av ekspeditører. Det er ikke løgn når jeg sier at det ved hvert klesstativ står to ekspeditører. Varehusene er store, og vareutvalget står ikke noe tilbake fra det vi er vandt med. Men det synes nesten komisk når hundre ekspeditører befolker et areal hvor det i Norge kanskje hadde vært 8-10 ansatte. Fordelen er selvsagt at du alltid har et par ekspeditører som betjener deg, serviceholdningen er upåklagelig.

En dag er vi inne på rådhuset i Quezon City. Det samme inntrykket her: Kontorene er overfylt med ansatte. På et lite areal sitter det gjerne 8-10 "kontorister", det hele virker byråkratisk og gammeldags. Her kan ikke innføringen av edb ha ført til særlig reduksjon i staben. Hele rådhuset i Quezon City gjennomgår en oppussing. Det gir meg anledning til å studere byggearbeidene på nært hold. Jeg ser arbeidere jobbe oppe i et flere etasjers høyt stillas, stillaset er ikke satt sammen av ferdige aluminiumsmoduler som i Norge, men er et trestillas som antakelig bygges etter hvert som arbeidet går fremover. På beina har de sandaler (!), ingen har hjelmer, de klatrer rundt uten noen form for sikring. Jeg går ut ifra at tallet på arbeidsulykker er høyt …

Etter noen dager i Manila virker det forlokkende å komme seg ut av byen. En morgen sitter vi på bussen allerede kl. 06.30 - uanstendig tidlig, men det er for å slippe unna den verste trafikken. Turen fra Quezon City til Angeles City i nord skal ta ca. to timer.

Det viser seg at vi er for sent ute. Morgenrushet er full gang, folk som skal på jobb må gå hjemmefra tidlig skal de rekke frem i tide. Bussen kjemper seg frem i rykk og napp. Omsider er vi ute av byen, og vi befinner oss på en motorvei med 4 kjørefelt i hver retning. Dessverre er to felt som regel okkupert av veiarbeidere og anleggsmaskiner, så det er kø på motorveien også. Når køen omsider løser seg opp, og bussen kommer opp i fart, merker du at veistandarden ikke er god. Det er risting og humping som en følge av det ujevne veidekket. I tillegg til sjåførens kjørestil gjør dette bussturen, og de senere bussreisene vi foretar, til en fysisk opplevelse. Det er rett og slett slitsomt å være på veien i dette landet.

Angeles City har litt av et rykte. Denne byen er først og fremst kjent for sine mange "girlie-bars", barer der mengder av jenter byr seg frem til mannlige gjester. For en avgift til bareieren kan du velge ut en jente som du "leier" for en natt, en uke eller enda lenger. Det er gjerne 30-40 jenter tilknyttet hver bar, "underholdningen" består i å se på disse jentene danse i bikini på et podium. Gjestene søker øyekontakt med sin utvalgte, inviterer henne på en drink i baren, og etter litt "flørting" kan de gjøre en avtale. Grunnen til at denne "industrien" oppsto i Angeles City var at amerikanerne hadde sin hovedflybase for sørøst-Asia – Clarke Airforce Base – bare noen kilometer utenfor sentrum av byen. Tusenvis av amerikanske soldater skapte et prostitusjonsmarked. Dette var en blomstrende business helt frem til 1991. Da inntraff en av de mange naturkatastrofene dette landet hjemsøkes av: 15. juni 1991 nærmest eksploderte vulkanen Mt Pinatubo, stein og aske føk 40 (!) kilometer til værs og regnet ned over et stort geografisk område. Som skulle det være tatt ut av det gamle testamentet, lå hele området mørklagt i dagevis. Resultatet var at store områder ble ubeboelige, titusenvis av mennesker måtte flytte fra sine hus, og – kanskje det viktigste – USA la ned hele hovedflybasen og forlot Filippinene!

I dag forsøker myndighetene å stimulere til ny økonomisk aktivitet i området. Den tidligere flybasen er forsøkt omgjort til en egen økonomisk sone, som med gunstige økonomiske ordninger skal trekke ny næringsaktivitet til området. Når vi besøker et shoppingsenter inne på den tidligere basen virker det heller dødt. Angeles City gir meg en følelse av å være i det ville vesten. Vi stiger av bussen på busstasjonen. Et trøstesløst sted. Bosset flyter, vi blir straks oppsøkt av skitne, tiggende barn som napper deg i buksebenet og med et ynkelig blikk rekker hånden frem etter en almisse. Det er ikke kjekt. Gatene i Angeles City er ikke asfaltert, støvet og skitten er påtakelig. Sammen med alle barene som ligger gate opp og gate ned i sentrum, kommer assosiasjonene til det ville vesten, det er liksom en følelse av lovløshet over det hele.

Vi bor staselig hos en nordmann som er gift med Tess sin venninne. Etter å ha bodd 10 år i Bergen har de kjøpt en nyoppført villa med svømmebasseng, i et eksklusivt og avsperret boligstrøk, hvor du må passere en væpnet vakt for å komme inn. De har både hushjelp/kokk og en altmuligmann/sjåfør ansatt. Nordmannen eier 3 av barene i byen. Om kvelden besøker vi to av dem, det blir mange drinker … Det er få mannlige gjester i lokalene, de som er der har mange jenter å velge mellom. Gjestene er norske, svenske, tyske, australske … vestlige, middelaldrende/eldre menn. Det virker nærmest naturstridig å se en gammel, feit gubbe sitte med armen rundt en ung skjønnhet. Nordmannen sier at 95% av jentene ønsker å gifte seg med en grei kunde og flytte fra Filippinene. Hvis disse jentene rekrutteres fra skurene utenfor byen forstår jeg dem godt.

Mange av barene eies av utlendinger, og de lever godt her, i flotte villaer med tjenerskap. Barna går på en god internasjonal skole. Det har nettopp åpnet et nytt, topp moderne sykehus i byen (som de velstående kan benytte seg av). Men er du et anstendig menneske må det gi en lei bismak å bo på et sted der den sosiale nøden er så åpenbar. Kan du trives i din egen rikdom når tiggerbarn napper deg i buksen på gaten?

En helg reiser vi videre nordover fra Angeles. En fem timers reise langs hovedfartsåren nord-sør på Luzon, lærer deg enda mer om filippinsk trafikkultur. Et utbredt transportmiddel er såkalte tricycles, det vrimler av dem både i byene og ute på landsbygda. En tricycle er en motorsykkel med sidevogn, en slags fattigmanns taxi. Disse brukes både til å frakte folk og varer med. På veien fra Angeles til Baguio oppstår det farlige situasjoner hele tiden. Tricyclene kommer ikke opp i mer enn 50-60 km/t, med den følge at alle biler skal forbi. Når mørket senker seg ser vi også at mange sykler ikke har lys, men kjøre skal de … Jeg lener meg tilbake og tenker at går det bra for de fleste, så går det vel bra for meg også (og det gjorde det).

Stadig vekk passerer vi store grupper med skur , eller for å si det rett ut –slumbebyggelse, og overalt i slummen kryr det av små og store barn. Det er så mange fattige folk i dette landet, langt flere enn jeg forestilte meg på forhånd.  Vi kjører inn i området kalt Cordillera, og både landskapet og klimaet endrer seg. Det er en fin kjøretur, med mange flotte fjell og dalstrøk, faktisk griper jeg meg i å tenke at det kan minne litt om Vestlandet. Det merkeligste synet er et helt uttørket elveløp som strekker seg milevis oppover i fjellene. Ut ifra bredden å bedømme må dette ha vært en betydelig elv, nå ligger den tørr og naken tilbake. Et underlig skue. Kan det være jordskjelvet som rammet regionen i 1991 som endret hele elveløpet? Ingen kan forklare meg årsaken, men det kan være sannsynlig.

Baguio City har ca. 250.000 innbyggere. Byen regnes som den kaldeste (!) i landet, og er et populært reisemål for rike Manilaboere under de heteste sommermånedene. Byen ble grunnlagt tidlig på 1900-tallet av amerikanerne, som ville bruke stedet som et rekreasjonssted for sine soldater. Burnham Park, midt i sentrum, er oppkalt etter arkitekten som tegnet byen. Han hadde Washington DC i tankene når byen skulle anlegges. Parken i sentrum har et stort marked, en innsjø med båtutleie, et tivoli osv. Et fint rekreasjonsområde. Under andre verdenskrig ble byen utsatt for omfattende bombing av japanske fly. De fleste av husene er derfor av nyere dato. Når vi ankommer er temperaturen ca. 20 grader, det er lett tåke og litt duskregn. Vi bor på et av byens bedre hoteller, men rommene er nedslitte, og på tross av løfter kommer det aldri varmt vann i kranene.

Også her er det masse folk i gatene, men sammenliknet med Manila/Quezon City er det ingenting, luften er også til å puste i! Om kvelden fylles fortauene opp med gateselgere som selger varer som de bringer med seg i et knytte. Plutselig skjer det noe! Det er et oppløp lengre nede i gaten, uroen brer seg mot oss. Vi ser et par politiuniformer. I løpet av et lite minutt er gateselgerne og varene deres borte. Det er politiet som aksjonerer mot svartebørssalget. Søndag bruker vi til å se oss om i byen. Utenfor den botaniske hagen sitter 12-15 igorots – den største gruppen av urfolk i området. Igorotene har kledd seg opp i tradisjonelle klær, og for en viss sum får du lov å bli tatt bilde av sammen med dem. "Høvdingen" står i midten med et svært spyd. Alle er tilårskomne og tannløse, det hele virker litt corny.

Fjellandskapet, byen og folkene som bor der får meg til å tenke på Sør-Amerika … Bolivia. Slik innbiller jeg det må se ut der. De fleste av urfolkene er blandet inn i den filippinske befolkningen, men mange har det jeg vil kalle "indianske" trekk.

Baguio City er kjærkomment annerledes. Jeg forstår hvorfor byen er et populært mål for weekendturer og lignende, det gjør godt å puste i fjelluft når du holder på å kveles av Manila.

Taal Lake er et populært utfartssted som ligger 4 timers kjøring sør for Manila. Den store attraksjonen er Taal Vulcano – en aktiv vulkan som ligger bare en kort båttur fra land. Siste utbrudd kom i 1977, hundrevis av liv gikk tapt i et stort utbrudd i 1911. I dag holder forskere vakt 24-timer i døgnet, klar til å sette i gang evakuering av Tagaytay – byen som ligger like ved innsjøen.

Vi kjører til toppen av Mt Sungay, et utsiktpunkt som ligger på 750 meters høyde. Her ligger "Peoples Park in the Sky", et anlegg med utsiktsplattformer, restauranter og souvenirbutikker, som byr på panoramautsikt over Taal Lake og Taal Vulcano. Stedet må være anlagt på 70-tallet, nå er det nedslitt og forfallent. Utsikten er det så som så med denne dagen. Gjennom disen som ligger over sjøen kan vi skimte vulkanen. Den aktive vulkanen er som regel omsluttet av tåke og dis, slik skaper den et helt lokalt klimafenomen.

Vel en times kjøring lengre sør ligger Batangas. Nå er vi helt ute på kysten og kan skue utover Sør-Kina havet. Vi ønsker å overnatte på et av de mange beach resort stedene som ligger på rekke og rad her nede. En i reisefølget vårt ringer til en venninne som bor i nærheten. Er det et sted hun vil anbefale? Like etterpå kommer hun kjørende, og vår bil følger etter hennes. Det begynner å skymes, om en halv time vil det være mørkt. Etter en kort kjøretur er vi fremme til det som en gang må ha vært et flott hotell. Nå er det en ruin! Forfallet er slående, bare deler av bygningen er i bruk, det er ikke strøm for øyeblikket, ingen gjester er å se. Det hele virker spøkelsesaktig forlatt, bare noen få ansatte henger i vestibylen. Vi kan få leie to store rom, men på tross av strømmangel og ingen gjester er prisen merkelig høy. Vi takker nei, hele stedet virker suspekt. Det er mørkt nå. Vi kjører innom et par andre steder. Samme inntrykk. Få gjester, dårlig standard, ingen kan tilby varmt vann i kranene. Til slutt finner vi "John Dell Beach Resort" – det beste hittil. Vi blir presentert for to "leiligheter", rommene er helt greie (selv om det virker litt skittent), det er en del gjester der, de har to svømmebasseng inne på anlegget, og det er like ved stranden. Etter en lang dag sier vi oss fornøyd med tilbudet og sjekker inn. Vi tilbringer kvelden ute under palmene, "San Miguel"-ølet kan filippinerne absolutt være bekjent av.

Etter frokost dagen etter er vi klare for stranden. Det er en flere kilometer lang sandstrand med fri sikt så langt øyet rekker. Siden vi er blant de få badende nå midt på vinteren (!), bruker vi litt tid på å riste av oss innpåslitne selgere og "hjelpere", lokale folk som nok har sitt viktigste utkomme fra turistene. På formiddagen kommer en fiskebåt inn fra havet, og folk stimler sammen for å ta fangsten nærmere i øyesyn. Fiskene blir raskt omsatt og alle virker fornøyde.

Inntrykket er at dette landet ikke er egnet for "pakketurisme". Der Thailand har lykkes, har Filippinene ikke lykkes. Den vanskelige økonomien i landet har ført til at vedlikeholdet av turistanlegg og veier er slett. Standarden på hoteller og beach resorter er for lav til at kresne, vestlige familiefolk vil velge dette alternativet. I tillegg er infrastrukturen for dårlig, det er for slitsomt å stange i bilkø eller å bli filleristet på dårlig veier. Filippinene er mer for ryggsekkturister som vil ta seg frem på egen hånd, individualister som kan glede seg over å ferdes litt utenfor allfarvei. Eller for sånne som meg, som blir tatt imot av hyggelige, varme mennesker, som legger ting til rette for deg.

Det er lørdag, og fire dager til julaften, da jeg i god tid kommer til den internasjonale flyterminalen i Manila. Overalt er det filippinere, fulle av forventning, som står klar til å ta imot slektninger som kommer hjem til jul.

Julefeiringen på Filippinene har jeg ikke skrevet noe om hittil – en grov forglemmelse - all den tid dette er årets høydepunkt for landets 70-75 millioner katolikker. Den starter sånn ca. i september (!) og varer ut januar (!). Overalt dekoreres det med blinkende, glorete elektrisk lys – på varehusenes fasader, på private hus og på slumstrøkenes bølgeblikkskur, sterkt påvirket av den amerikanske jule-feiringen vil jeg tro. Motivene er gjerne Santa Claus med slede og reinsdyr. For en nordmann "skurrer" det å høre "Jingle bells, jingle bells" eller "White Christmas" overalt, dette er tross alt et land som aldri har sett snø og der temperaturen på julaften gjerne er 30 grader.

Innsjekkingen går smertefritt. Bagasjen sendes direkte til Flesland, Norway (og den kom frem). Paradoksalt nok er det ikke flere væpnede vakter her på flyplassen enn det var foran inngangen til varehusene i Manila, sikkerhets-sjekken er langt ifra så omfattende som i USA i fjor. I den siste passkontrollen spør den uniformerte tolleren i fullt alvor (etter å ha tatt seg god tid med å studere papirene): "Are you a muslim sir?" Jeg klarer å la være å le …

• når du først har kommet deg til Filippinene (min billett kostet 8000,- t/r), får du mye for pengene. Beregn 250,- kr. natten for et dobbeltrom på hotell med grei standard. Maten er billig; lunsj for 3 koster rundt 50,-. Å reise er billig, en to timers busstur fra Manila til Angeles kostet ca. 15 kr., taxi er latterlig billig i byene. Innenriksfly er også billig, eksempelvis koster det ca. 200 kr å fly fra Manila til Cebu i sør. Fly kan være et godt alternativ til bussturer over lange avstander

• Halo Halo ble en personlig favoritt. Dette er en dessert som serveres i store skåler, det rene måltidet i seg selv. På et leie av knust is fylles det på med melk, iskrem, banan, gele, søte bønner, jackfruit (har vi det i Norge?), fersken, kokos osv … alt røres rundt til en utrolig forfriskende suppe. En filippinsk spesialitet!

• Etter en kort uke hjemme i Norge begynte jeg å savne Filippinene! Kanskje fordi det tilsynelatende kaotiske, og følelsen av ikke å ha helt kontroll over situasjonen, gjorde at sansene hele tiden var i høygir. Tilbake i gamlelandet ble det med ett så stille og trøttende, og bagatellene som gir avisoverskrifter føltes enda mer uvesentlige enn før

• Det beste med landet er selvsagt at filippinere flest er svært hyggelige og gjestfrie mennesker som du raskt føler deg vel sammen med. Det sosial livet med storfamilien er det viktigste for en filippiner

• Maten? Grei den. Det filippinske kjøkken er ikke like vel ansett som det kinesiske eller thailandske ditto, men er et slags "minste felles multiplum" av asiatisk mat. En filippiner spiser gjerne tre varme måltider pr. dag, ris er selvsagt en sentral del av kostholdet.