www.terjealnes.com

The poem is between two persons, not between two pages

 

Aktuell i år

Det er flere grunner til å minnes poeten Frank O’Hara i år. Det er 80 år siden han ble født og 40 år siden han døde i en bilulykke. Samtidig er Jan Erik Volds utmerkede gjendiktninger av O’Hara blitt gjenutgitt. Volds oversettelser kom først ut i 1983, i Gyldendals serie for gjendiktninger. ”Solen ute på Fire Island & andre dikt” kan nå kjøpes i pocketutgave for en billig penge.

 

Liv og død

Frank O’Hara ble født i 1926 i Baltimore, Massachusetts. O’Hara selv oppga fødselsdatoen til 27. juni, men riktig dato skal være 27. mars. Født inn i en streng irsk-katolsk slekt har hans foreldre sannsynligvis løyet om fødselsdatoen for å skjule at unnfangelsen skjedde før bryllupet.

 

På slutten av 2. verdenskrig tjenestegjorde O’Hara på destroyeren USS Nicholas som opererte i Stillehavet. Et stipend fra marinen gjorde det mulig for ham å studere musikk og engelsk ved Harvard etter krigen. Her tok han timer i kreativ skriving, og med anbefalinger fra en lærer fikk han innpass på litteraturstudier ved University of Michigan. O’Hara tok en mastergrad og vant samtidig en poesipris for diktsamlingen ”A Byzantine Place.”

 

Med ferske eksamenspapirer og prispenger i lommen flyttet han til New York i 1951. Raskt fikk han en stilling ved Museum of Modern Art. Der skulle O’Hara bli helt til han døde i en bisarr bilulykke på Fire Island 25. juli 1966. En bisarr ulykke – all den tid O’Hara ble nedkjørt midt på natten av en strandjeep, det eneste type kjøretøy tillat brukt på ferieøya Fire Island utenfor New York.

 

Storbyens poet

Frank O’Hara blir stadig omtalt som en storbyens poet. Storbyen i O’Haras univers er New York. Stillingen ved Museum of Modern Art var som skreddersydd for ham. Ikke bare fikk han ånde inn kunstneriske uttrykk døgnet rundt, like viktig var nok alle menneskene han kom i kontakt med gjennom arbeidet. På grunn av sine sterkt utviklede sosiale egenskaper ble han et samlingspunkt for kunstnere innenfor et bredt spekter av uttrykk; malere, forfattere, dansere, skuespillere, alle flokket seg rundt O’Hara. Om ham er det sagt at da han døde var det minst 60 som regnet ham som sin beste venn.  

 

Frank O’Haras litterære ry har vokst etter hans død. I følge Jan Erik Vold publiserte O’Hara bare 107 dikt i bokform mens han levde. Da hans samlede dikt ble publisert i tre bøker i løpet av 70-tallet, var det derfor en overraskelse at produksjonen omfattet hele 813 dikt. Likevel er mengder av dikt fra O’Hara tapt for alltid. En nær venn mente at bare en tredjedel av de diktene han skrev er å finne i de tre bøkene med samlede dikt.   

 

Store deler av O’Haras litterære arv var altså ukjent for hans samtid. Hvorfor? Mens han var raus overfor andres forfatterskap, og gjerne promoterte disse, skal han ha vært tilbakeholden og blyg i forhold til sitt eget. I tillegg viste han en skjødesløs holdning til eget stoff. Dikt kunne bli skrevet på ark og glemt, andre ble skrevet og gitt til venner uten at han selv beholdt en kopi. I liten grad virket han innstilt på å samle og systematisere sin egen diktning.

 

Sitatet ovenfor - the poem is between two persons, not between two pages – er hentet fra “Personismen – et manifest”, O’Haras forsøk på å formulere en egen poetikk. Kanskje sier det noe viktig om hans holdning til det dikteriske, at diktene var ment å være der og da, en spontan ytring mellom venner, en måte å kommunisere på.

 

7 utgivelser kom mens han ennå var i live, men disse ble gitt ut av kunstgallerier og småforlag og nådde ikke ut til et større publikum. Det er de posthumt utgitte samlingene av hans poesi, redigert av Donald Allen, som har gjort O’Hara kjent og tilgjengelig for et stort publikum.   

 

Spontane dikt unnfanget med den største letthet

Mye av det som trekkes frem som typisk for O’Hara kretser rundt byen New York. Det er observasjoner av livet i gatene, mye av det i en hverdagslig og likefrem tone. Diktene er utvilsomt et resultat av poetens daglige vandringer i storbyen. Kjente gater og bygninger, gule drosjer, navngitte butikker og restauranter, kjente personligheter som har sitt virke i New York, alt dette er elementer som bidrar til å merke O’Hara som storbypoet.

 

Et stort antall dikt skal ha blitt til med tilsynelatende spontan letthet, skriblet ned på det som fantes for hånden. Et karakteristisk trekk ved flere av diktene er bruken av det som nærmest kan fremstå som namedropping. Svært mange av tidens (og fortidens) kjente skikkelser innenfor billedkunst, film, jazz og litteratur opptrer i O’Haras dikt.

 

Språket kan virke tilfeldig og direkte, muntlig i formen. Ofte fremstår diktene med en begeistret glød, en livsbejaende nerve. Mange av O’Haras dikt er ordrike, han tilhører ikke den gruppen av poeter som omgås språket med anorektisk nøysomhet. Det er så mye denne dikteren vil dele med oss fra storbyens mangslungne verden, fra kunstens rikholdige uttrykk. Slik har mange av diktene en puls lik den du finner i storbyen, det er hektisk, omskiftelig, gjerne kaotisk, men først og fremst levende.

 

Det er lett å klistre merkelappen storbyromantiker til O’Haras dikteriske univers, i det minste skiller dette ham klart fra de mange naturromantikerne i poesiens verden. For O’Hara ble New York også en bekreftelse på det gamle slagordet om at byluft gjør fri! Her kunne han leve som homoseksuell i det puritanske Amerika, fjernt fra normene han vokste opp med i sitt eget hjem.

 

O’Haras sosiale omgangskrets besto for en veldig stor del av kunstnere. Jobben på Museum of Modern Art plasserte ham i sentrum i miljøet. Ikke rart da at mye av diktningen også er merket av dette. Mange av diktene er uttrykk for O’Haras store kjærlighet til kunstens verden, kanskje særlig til filmens, som i ”Til filmindustrien i krise” eller ”Dikt (Lana Turner bryter sammen!)”.

 

Dikt

 

Lana Turner bryter sammen!

Jeg travet av sted og plutselig

begynte det regne og snø

og du sa det var haggel men

haggel svir når den treffer så

dette var snarere snø og

regn og jeg skyndte meg for

å møte deg men trafikken

var like umulig som været og

plutselig ser jeg overskriften

LANA TURNER BRYTER SAMMEN!

det snør ikke i Hollywood

det regner ikke i California

jeg har vært på tusen parties

og oppført meg som en bølle

men aldri brutt sammen åh Lana

Turner vi elsker deg bli bra

 

Også i andre dikt, som for eksempel ”Hjertet mitt”, kommer kjærligheten til filmen klart frem:

 

Hjertet mitt

 

Jeg har ikke tenkt å bare grine

eller fly rundt og flire uavbrutt,

jeg setter ikke en ”trend” over en annen.

Gi meg drittfilm så det suser, ikke bare

en uventet selger, like gjerne en gigantisk

nylansert kjempeflopp. Jeg nekter være

mindre levende enn det vulgære. Og hvis

en trofast digger av tingene mine sa: ”Det der

ligner da ikke på Frank!” hva så? Jeg går ikke

bestandig kledd i dress som er brun eller grå,

gjør jeg vel? Nei. Jeg har gått med blåskjorte

i operaen, ofte. Jeg vil ha føttene bare,

ansiktet glattraket og hjertet, vel –

med hjertet er det vrient å si, men den bedre

halvdel av det, min poesi, er åpen.

 

 

 

En inspirasjonskilde

40 år etter sin død er Frank O’Hara en poet å regne med, en dikter man vanskelig blir ferdig med. O’Hara er blitt en inspirasjonskilde for en ny generasjon forfattere. Her i landet er Frode Grytten bare en av mange som oppgir O’Hara som en favoritt.

 

Byen New York har de fleste et forhold til, også de som aldri har vært der. Å lese O’Haras dikt er som å møte byen bit for bit, og gradvis trer et helhetlig bilde frem. Det er et bilde vi kjenner igjen fra vår popkulturelle hverdag.

 

”Solen ute på Fire Island & andre dikt”

Frank O’Hara (gjendiktet av Jan Erik Vold)

Gyldendal pocket 2006