www.terjealnes.com

Her er linken til artikkelen i Backstage

 

En av rockens unge døde er aktuell igjen

 

Aktuelle igjen

2007 kan bli året for en skikkelig revival for postpunkens største navn. ”Control: The Ian Curtis film” har planlagt premiere før sommeren, og en ny generasjon vil oppdage Ian Curtis og Joy Division. Filmen er basert på boken ”Touching From A Distance” av Ian Curtis enke Deborah Curtis. Anton Corbijn, feiret og bejublet rockefotograf, gjør her sin debut som filmregissør. Riktignok har Corbijn en drøss musikkvideoer på merittlisten, men dette blir hans første langfilm. Corbijn, en dedikert Joy Divisionfan, flyttet på slutten av 70-tallet fra Nederland til England for å være nær bandet. I november 1979 tok han sine første bilder av gruppen. Corbijns fotografier fanget stemningen i Joy Divisions musikk på en helt særegen måte, og bidro til økt oppmerksomhet rundt bandet.

 

Ian Curtis tragedie

I stor grad er Joy Divisions historie knyttet til vokalisten Ian Curtis selvmord. Slik har bandet fått et tragisk og dystert ettermæle som i stor grad skygger for musikken. Stempelet som innadvendt deppeband er langt ifra beskrivende for Joy Division, til det har musikken for mye energi og skjønnhet i seg.

 

Ian Curtis ble født 15. juli 1956. Han vokste opp i Macclesfield utenfor Manchester. Curtis ble tidlig interessert i rock, Velvet Underground, Iggy Pop og David Bowie var favorittene. I tillegg hadde Curtis en intellektuell side som fant stimulans i forfattere som Wiliam Burroughs og J.G. Ballard. I Joy Division var det Ian Curtis som skrev alle tekstene. Han skal tidlig hatt ambisjoner om å få innpass i musikkbransjen, og en stund jobbet han i en platebutikk i Manchester. Curtis fikk imidlertid jobb i den statlige arbeidsformidlingen, hvor han bl.a. arbeidet med å få handikappede ut i jobb. Faktisk er Curtis en av de få i rockebransjen som kan vise til en streit fulltidsjobb, en stilling han hadde helt til bandet slo gjennom.

 

Ian Curtis giftet seg 19 år gammel med Deborah Woodruffe, en skolevenninne. De fikk en datter i april 1979. Tidlig i 1979, samtidig som Joy Division oppevde et gjennombrudd, fikk Ian Curtis diagnosen epilepsi. Intensiteten og hyppigheten i anfallene varierte, men Curtis måtte være nøye med medisineringen for å holde sykdommen i sjakk. Blinkende lys i et mørkt konsertlokale kunne utløse anfall. Flere konserter ble avlyst pga. Curtis sykdom. Låten ”She’s Lost Control” er relatert til epilepsien. Ian Curtis spastiske scenefakter kan i etterkant tolkes som et utslag av selvironi, i alle fall er det lett å trekke assosiasjoner til diagnosen når vi ser gamle opptak om igjen.

 

Selvmordet 18. mai 1980 kom overraskende på alle. Personen Ian Curtis skal ha vært reservert, og ikke en som utleverte seg selv så lett. Han skal likevel ha hatt en humørfylt og humoristisk side, og venner kjenner ham ikke igjen som den dødsengelen pressen i ettertid har fremstilt ham som. Den tragiske avslutningen av livet hindrer i en viss grad ettertiden i å se Ian Curtis som han var.

 

Fra Stiff Kittens via Warsaw til Joy Division

Et ukjent antall band oppsto i kjølvannet av Sex Pistols herjinger. Da Howard Devoto og Buzzcocks i juli 1976 fikk Pistols til Manchester, ble resultatet et oppkomme av nye band. To av de som fikk med seg Pistolskonserten var kameratene Bernard Sumner og Peter Hook, det samme gjorde ekteparet Curtis. Sumner og Hook hadde allerede dannet band, men manglet vokalist. Guttene kjente hverandre fra tidligere konserter og bestemte seg for å forene krefter.

 

Første konsert fant sted 29. mai 1977 på klubben Electric Circus i Manchester. Like før konserten skiftet bandet navn fra Stiff Kittens til Warsaw, navnet stjålet fra et kutt på David Bowies Low album. Warsaw spilte en serie konserter i Manchesterområdet sommeren 1977. Gruppen var i rask utvikling og skrev og kasserte låter i stort tempo. I juli spilte bandet inn en demo. Rett etterpå kom Stephen Morris med i bandet, den fjerde trommeslageren siden starten. Med Morris bak trommene, Sumner på gitar, Hook på bass og Curtis på vokal var besetningen endelig. Peter Hooks basspill ble et kjennemerke, der bassen ofte bar melodilinjen i låtene.

 

Electric Circus ble stengt i oktober og mange Manchesterband stilte på to avskjedskonserter. Disse konsertene ble fanget på tape og et utvalg gitt ut på liveplaten ”Short Circut”. Warsaw birdo med ”At a Later Date”, for første gang var gruppen festet til riller. Navnet Warsaw ble forkastet i januar 1978. Årsaken var at Londonbandet Warsaw Pakt hadde gitt ut en lp, og for ikke å bli forvekslet med disse byttet gruppen navn igjen og ble Joy Division.

 

Et tvilsomt rykte

Navnet Joy Division henspiller på bordeller som tyske nazioffiserer opprettet i konsentrasjonsleire. Det bisarre navnevalget forsterket et allerede tvilsomt rykte, nemlig at gruppen skulle ha nazisympatier. I desember -77 hadde Warsaw spilt inn ”An Ideal For Living”, en 4 spors EP. Denne ble utgitt i juni -78 som Joy Divisions første utgivelse, utgitt på gruppens eget Enigma label. Omslaget var laget av Bernard Sumner, og viste en gutt fra Hitlerjugend som marsjerte med tromme. At gruppen ikke tok til motmæle mot påstandene gjorde at ryktet levde videre.

 

Tony Wilson og Factory Records

Tony Wilson skulle bli sentral i det som skjedde de neste månedene. Wilson var programleder for Granada TV og en stor entusiast for den nye musikkscenen. Han startet klubben The Factory i Manchester på vårparten i -78, og gjorde den til en viktig scene for nye band. Han booket Joy Division i juni samme år. Wilson inviterte Joy Division til å spille i TV-showet i september. Tony Wilson arbeidet samtidig med å starte et plateselskap for å promotere lokale band. Factory Records ble resultatet. Med Peter Saville som ansvarlig for det grafiske arbeidet, og Martin Hannett som husprodusent, ble Factory Records et kvalitetsselskap som definitivt satte den nye Manchesterrocken på kartet. I oktober -78 ble ”A Factory Sample”, en samleplate fra det nye selskapet, lansert. Joy Division var representert med ”Digital” og ”Glass”. I anmeldelsen i NME omtalte Paul Morley bandet som ”the missing link between Elvis Presley and the Banshees”.

 

En underholdende og informativ skildring av denne tiden i kan du se i filmen ”24 Hour Party People”, basert på Tony Wilsons egen bok.

 

”Unknown Pleasures”

1979 ble Joy Divisions gjennombruddsår. Ian Curtis havnet på forsiden i NME i januar, og i februar spilte gruppen inn en session for John Peel Show. I mars spilte bandet på Marquee Club i London, som oppvarmere for The Cure. I april ble debut lpen ”Unknown Pleasures” spilt inn med Martin Hannett som produsent. Platen kom ut i juni. Savilles albumcover i sort skilte seg ut. Musikken var mørk og påtrengende, men tilgjengelig og inntagende på en besnærende måte. Mottakelsen i pressen var god og platen solgte godt.

 

I juli kom singelen ”Transmission” ut til jublende kritikker. Flere konserter og festivaljobber fulgte. I september opptrådte Joy Division for første og siste gang på landsdekkende TV, da de gjorde to låter live på BBC 2. Ian Curtis intense og frenetiske sceneopptreden har blitt et klassisk TV-innslag i etterkant.

 

I oktober og november reiste bandet på en 24 konserts turne sammen med The Buzzcocks. I slutten av november spilte gruppen inn en ny session for John Peel. En av de nye låtene de spilte inn i BBC-studioet var ”Love Will Tear Us Apart”.

 

”Closer”

I januar 1980 gjorde bandet konserter i Nederland, Belgia og Tyskland. Annik Honore, en kvinnelig ansatt ved den belgiske ambassaden i London, var Joy Divisionfan og en tilrettelegger for turneen. På dette tidspunkt skal hun og Curtis ha innledet et forhold, og Ian Curtis ekteskap med Deborah skrantet. Det ble utgitt mange bootlegs av konsertene på kontinentet, et kraftig signal om gruppens økte status.

 

I mars ble bandets andre lp ”Closer” spilt inn med Martin Hannett som produsent. I begynnelsen av april var bandet booket for ikke mindre enn 4 konserter på 3 dager i London. Men nå hadde Ian Curtis fått nok av kjøret, og etter et epileptisk anfall på scenen måtte han ta en pause for å hente seg inn. Konserter ble avlyst.

2. mai spilte Joy Division på Birmingham University, en konsert som skulle bli den siste.  Ian Curtis hengte seg på sitt eget kjøkken 18. mai 1980, to dager før bandet skulle reise på USA-turne.

 

”Closer” kom ut i juli og gikk helt opp på 10. plass på albumlistene. Peter Savilles albumcover ble sett på som smakløst av enkelte. Det viste en kristusliknende skikkelse i et gravkammer, noe som ble tolket negativt rett etter Curtis tregiske bortgang. Faktum var at coveret var laget før Curtis begikk selvmord. I ettertid står ”Closer” igjen som Joy Divisions mesterverk. Et forsøk på å beskrive en slik plate faller lett i fisk, adjektivene skraper bare overflaten. ”Closer” er et helhetlig album som lytteren må gå inn.

 

“Love Will Tear Us Apart”

18. april ble ”Love Will Tear Us Apart” gitt ut som 7” singel. 27. juni kom låten ut som 12”, og ble ”Single of the Week” i NME. I tillegg til glitrende anmeldelser førte oppstyret rundt Curtis død til at låten nådde en 8. plass på listene. Et salg på 160.000 eksemplarer, og mye radiospilling, gjorde at den festet seg i folks bevissthet som bandets mest kjente låt. Teksten kan være en nøkkel til Ian Curtis tankeverden. Den åpner slik:

 

When routine bites hard, and ambitions are low
And resentment rides high, but emotions won't grow
And we're changing our ways, taking different roads
Then love, love will tear us apart again –

 

Deborah fikk inngravert ”Love Will Tear Us Apart” på Ians gravstein. I 1983 gjorde Paul Young en overraskende versjon av låten på sin første lp ”No Parlez”. Langt over hundre andre artister har siden gjort sine tolkinger av sangen, enten i studio eller i konsertsammenheng, bl.a. Simple Minds, 10.000 Maniacs, Swans, U2 og norske Susanna and the Magical Orchestra.

 

Joy Division døde med Ian Curtis. Resten av gruppen fortsatte under navnet New Order, men det er en annen historie.

 

Tilbake til ”Control: The Ian Curtis film”. All livemusikken fremføres av skuespillerne selv. Rollen som Ian Curtis spilles av Sam Riley, som til daglig er vokalist i bandet 10.000 Things. Riley hadde også en rolle i ”24 Hour Party People”, hvor han fremstilte The Fall-sjefen Mark E. Smith. Mange scener er spilt inn på location i Nottingham, en by som i dag er mer lik Manchester på 70-tallet enn det Manchester selv er.

 

Utvalgt diskografi:

”Unknown Pleasures” (1979)

”Closer” (1980)

”Still” (1981) – en dobbel lp bestående av 10 uutgitte studioinnspillinger og 10 livespor fra gruppens aller siste konsert i Birmingham 2. mai 1980. Utgivelsen var også plateselskapets svar på en flom av bootlegs som var i sirkulasjon.

”Substance” (1988) – en samling som utfyller ”Unknown Pleasures” og ”Closer”. Inneholder de beste studioinnspillingene som ikke er med på de to opprinnelige platene.

”Permanent” (1995) – en ”best of”-utgivelse med utvalgte singler og lp-kutt.

”Heart & Soul” (1997) – en boks med 4 cder, medfølgende et 84 siders hefte. Her er omtrent alle offisielle utgivelser, en cd med sjeldne og uutgitt studiomateriale, og en cd med uutgitt konsertmateriale.