www.terjealnes.com

Ignorert av samtiden, en voksende kultfigur i dag

 

Ingen av de 3 platene hans solgte mer enn 5000 eksemplarer. Gjennom hele karrieren holdt han under 20 konserter. Han var sky og innesluttet og nektet å gi intervjuer. Han døde i 1974. Så hvorfor husker verden ennå Nick Drake? For å besvare spørsmålet med en gang: Nick Drakes musikk har slike kvaliteter at han ganske enkelt ikke kan glemmes. At han ikke opplevde suksess i levende live må for en stor del tilskrives Drakes personlighet. En artist som foretrekker en stille, mørk krok fremfor blitslys og mikrofonstativ har ikke lett for å nå ut. Men over 30 år etter sin død er Nick Drake et større navn enn da han var aktiv musiker.

 

Fra borgerskap til bohem

Nicholas Rodney Drake ble født i 1948 og bodde de tre første årene av sitt liv i Burma, en engelsk koloni til 1948. Foreldrene var velstående. Musikk sto sentralt i familien, og allerede som liten lærte han å spille piano. Senere lærte han å spille klarinett og saksofon. Som tenåring dannet han bandet The Perfumed Gardeners, et skoleorkester med et repertoar av coverlåter. 17 år gammel kjøpte han en akustisk gitar, og dette ble Drakes hovedinstrument. Gitaristen Drake var selvlært og likte å eksperimentere. Raskt utviklet han en helt egen måte å stemme instrumentet på. Drakes bruk av clusterakkorder er noe som gir musikken særpreg. I tillegg behersket han fingerspillet til perfeksjon, i sum gjorde dette Drake til en glimrende gitarist.

 

I 1966 startet Nick Drake med litteraturstudier ved Universitetet i Cambridge. Folkbevegelsen øvde sterk innflytelse, og en enslig mann med gitar var hip. Det ble mer musikk enn studier på Nick Drake. Han levde ut hippielivet i Frankrike og Marokko, cannabis og LSD hørte med. Fra denne perioden finnes det en del opptak gjort hjemme i familiens hus i landsbyen Tanworth-In-Arden. Dette materialet er å finne på trippel lpen ”Time Has Told Me” (bootleg, 2000). Her spiller Drake sine versjoner av bl.a. Bob Dylan, Bert Jansch, Jackson C. Frank og flere tradisjonelle låter. Sikkert et typisk repertoar på tidens folkscene, men allerede disse private opptakene viser en mer enn kompetent artist. Drake var en perfeksjonist som hele tiden eksperimenterte med form og låtstruktur. Gradvis skulle han løsrive seg fra folkrepertoaret og skrive sine egne sanger.

 

Nick Drakes første ordentlige spillejobb fant sted i 1968, som supportartist for Country Joe and the Fish på The Roundhouse i London. På konserten var Ashley Hutchings fra Fairport Convention til stede, og ting begynte å skje. Hutchings syntes Drake lignet en stjerne, og tipset produsent og plateselskapseieren Joe Boyd om sitt funn. Boyd var en sentral skikkelse i bransjen og hadde hjulpet frem Fairport Convention, John Martyn og The Incredible String Band. En 4 låters demo som Drake hadde spilt inn hjemme var nok til at Boyd tilbød ham platekontrakt.

 

”Five Leaves Left” (1969)

Innspillingen av Nick Drakes første lp foregikk i London, parallelt med studier ved Cambridge. Joe Boyd produserte, og medlemmer fra Fairport Convention og Pentangle ble brukt som studiomusikere. På Nick Drakes eget initiativ ble en kamerat fra Cambridge, Robert Kirby, trukket inn. Kirby skrev strykearrangementer til fire låter, mens Drake selv skal ha laget arrangementet til den slående vakre ”River man”. De 10 låtene på platen veksler mellom sparsomt akkompagnerte, folkinspirerte sanger og låter der strykere og Drakes gitar er alene. Boyd ville ha Drakes stemme langt fremme i lydbildet, dette for å gi sangene en spesielt nær og intim følelse. På ”Saturday sun” setter Drake seg ved pianoet, og backet av bass, vibrafon og congas leverer han en lyrisk perle som avslutning av albumet.

 

Klikken rundt Drake hadde store forventninger til utgivelsen. Når Van Morrisons ”Astral Weeks” hadde slått så godt an blant publikum og kritikere, ventet de en liknende mottakelse for ”Five Leaves Left”. Men da platen kom ut høsten 1969 sviktet markedsføringen, og salget gikk dårlig. Anmeldelsene i pressen var få, reksjonene var heller lunkne. New Musical Express mente platen var for ensformig, mens Melody Maker var mer positive og brukte adjektivene ”poetisk” og ”interessant” for å beskrive resultatet. Albumet solgte ikke mer enn 5000 eksemplarer.

 

”Bryter Layter” (1970)

Drakes andre plate er den mest forseggjorte. I stemning er det den lyseste, mest optimistiske. Her er vakre, poppige sanger, men også jazzige stemninger i flotte arrangementer. Igjen var det Joe Boyd som produserte. Kameraten Robert Kirby laget orkesterarrangementene, og musikere fra bl.a. Fairport Convention bidro i studio. John Cale fra Velvet Underground spilte på to av låtene.

 

Plateselskapet ventet at denne utgivelsen skulle gjøre Nick Drake til en stjerne, hovedpersonen selv skal ha hatt liknende forhåpninger. Igjen var mottakelsen blandet. Deler av pressen taklet ikke at Drake krysset genregrensene, i hvilken kategori skulle han plasseres? ”Bryter Layter” solgte mindre enn debutplaten, bare 3500 eksemplarer. Dette tok Nick Drake tungt. At Joe Boyd, som hadde stor tro på Drake som artist, rett etterpå solgte plateselskapet og flyttet til USA, gjorde at Nick Drake forsvant inn i depresjonen. Drake nektet å samarbeide med Island Records om promotering av platen. Hans venn Robert Kirby forteller at Drake på dette tidspunkt røykte enorme mengder cannabis, og at han hadde utviklet psykotiske trekk. I 1971 måtte Nick Drake søke psykiatrisk hjelp.

 

 

 

”Pink Moon” (1972)

Drakes siste plate ble spilt inn høsten 1971. På mange måter er det den sterkeste. Med unntak av et spinkelt pianoakkompagnement på tittelkuttet, er det kun Nick Drakes stemme og gitar som bærer platen. Innspillingen ble gjort unna på to netter med bare en lydtekniker til stede i studio. Med 11 korte sanger på under en halvtimes spilletid, leverer Drake en naken, ”rett-i-sjela” forestilling. Her er ingenting overflødig. For å sitere en linje fra avslutningssporet ”From the morning”: ”A day once dawned, and it was beautiful”.

 

“Pink Moon” solgte enda dårligere enn de to foregående utgivelsene, og Drake skal ha ymtet om å trekke seg tilbake fra hele musikkbransjen. Hans psykiske helse ble stadig verre og i 1972 fikk han et nervøst sammenbrudd. I 5 uker fikk han behandling på et psykiatrisk sykehus.

 

Ingen typisk entertainer

I juni 1970 gjorde Drake en konsert sammen med Ralph McTell. Dette var rett etter utgivelsen av ”Bryter Layter”. Han avbrøt midt i fremføringen av låten ”Fruit Tree” og gikk av scenen. Slik endte den siste konserten han noensinne skulle stille opp på.

 

Nick Drake var nervøs og reservert i møte med publikum. Han gikk direkte fra korte opptredener på lukkede studentfester på Cambridge University, og til oppvarmingsartist for store navn som Fairport Convention, Genesis, John Martyn, Spencer Davis og Free. Ofte skjedde dette i konsertsaler med et par tusen seter, lokaler som i liten grad egnet seg for en innadvendt, lavmælt artist. Nick Drake var aktiv konsertartist i perioden 1968 til 1970. Opptredenen på The Roundhose, sammen med Country Joe MacDonald, var den eneste i 1968. I 1969 holdt han tre konserter, en supportjobb for Fairport Convention foran 2.500 mennesker i Royal Festival Hall var den største. I 1970 gjorde han 13 eller 14 opptredener før alt kulminerte i juni.

 

Han søster Gabrielle har sagt dette om konsertartisten Nick Drake: ”Ulikt de fleste artister, som strekker seg ut til publikum i håp om å bli elsket, gjorde Nick ingen kompromisser med sitt publikum. Han bare var der, han var i sangene, og publikum måtte komme til ham og delta i hans egen, intense isolasjon.” Nick Drake snakket ikke til publikum, mange av låtene gikk i ulike tonearter, og han måtte stadig stemme om gitaren mellom låtene. John Martyn beskrev ham slik etter en opptreden: ”Han var fryktelig nervøs, faktisk var det pinlig å se ham. Han var grunnleggende ukomfortabel på scenen, musikken var bra, men han likte overhode ikke å være der.”

 

”I’m growing old and I wanna go home” (Black Eyed Dog, 1974)

Etter den kommersielle fiaskoen med “Pink Moon” gikk det nedover med Nick Drake. Hans psykiske helse ble stadig dårligere. De to siste årene av sitt liv bodde han hjemme hos foreldrene i Tanwort-in-Arden i Warwickshire, et landlig område i det som kalles selve hjertet av England. Han fikk behandling på en psykiatrisk institusjon i nærheten, og han gikk på antidepressiva.

 

Sommeren 1974 gjorde han sine siste innspillinger. Joe Boyd var tilbake i England og sa seg villig til å produsere. Nick Drake var i svært dårlig forfatning, ikke bare så han elendig ut, men han hadde problemer med å synge og spille gitar samtidig. 4 låter ble spilt inn i løpet av en dag. Det ble med den ene dagen i studio, han rakk aldri å fullføre en fjerde lp.

 

Nick Drake døde 25. november 1974. Dødsårsaken var en overdose Triptizol, et legemiddel mot depresjon. Det ble aldri slått fast om det var selvmord eller et uhell. Nick Drake ble 26 år gammel.

 

Populær etter sin død

En indikasjon på Nick Drakes økende popularitet er det stadig stigende antall fans som besøker den lille landsbyen Tanworth-in-Arden for å se huset Far Leys, der familien bodde, og for å besøke gravstedet der Drake ligger begravd. På 80-tallet kom en slik ”pilegrim” i måneden, på 90-tallet økte tallet raskt, og de siste årene kommer det Nick Drake fans hver dag.

 

Noen eksempler på den økende interessen: I 1999 laget BBC2 en radiodokumentar om Drake. Samme år kom en Nick Drake biografi ut i USA. I 2000 kom en film laget av hollenderen Jeroen Berkvens. Det finnes ingen filmopptak av Drake selv, filmen består av stillbilder og intervjuer med Nick Drakes nærmeste. Platen ”Bryter Layter” havnet helt øverst da The Guardian i 2000 satte opp en liste over ”Alternative Top 100 Albums Ever”. Svært viktig var det at Volkswagen i 2000 brukte 30 sekunder av låten ”Pink Moon” i en reklamefilm i USA. Dette førte albumet ”Pink Moon” opp på en 5. plass på salgslistene til Amazon.com. I 2003 kom boken ”Way to Blue”, en antologi om Nick Drake. En ny biografi kom i 2006, ”Darker Than the Deepest Sea: The Search for Nick Drake”, skrevet av Trevor Dann. Siden 2000 har Hollywood brukt Nick Drakes sanger i minst 10 filmer.

 

Hvorfor har Nick Drake større appell i dag enn da han levde? Han bodde store deler av livet i landlige omgivelser, og Drakes tekster kretser i stor grad rundt fenomener og symboler fra naturen. Årstidenes innvirkning, månen, stjernene, havet, trærne, regnet og skyene på himmelen, alt dette finnes i rikt monn hos Drake. Kanskje er det så enkelt som at Nick Drake i sine sanger minner oss om ting som vi i vårt moderne, urbane liv har mistet? Slik kan Nick Drake med sine naturreferanser fremstå som en litt eksotisk og mystisk vismann for dagens publikum.

 

 

En artistenes artist

John Martyn skrev tittelkuttet på platen ”Solid Air” om Drake. Robert Smith tok bandnavnet The Cure fra teksten til Drakes sang “Time has told me” (”a troubled cure for a troubled mind”). På The Dream Academys singelhit “Life in a Northern Town” er Nick Drake dedikert på coveret. Lucinda Williams og REM gitarist Peter Buck er andre som har Nick Drake som en favoritt. Føy band som Travis, Portishead og Coldplay til listen, og vi har bare referert noen få. Skuespilleren Brad Pitt er en annen store beundrer av Nick Drake. I 2004 lagde BBC Radio2 et program om Drake der Brad Pitt leste kommentarene.

 

Diskografi

Nick Drake ga ut 3 plater mens han levde: ”Five Leaves Left” (1969), ”Bryter Layter” (1970) og “Pink Moon” (1972). Til sammen utgjør dette 31 låter, og det tar ikke mer enn en time og femti minutter å spille gjennom hele produksjonen.

 

I tillegg finnes det noen samleutgivelser, to kan nevnes spesielt:

I 1979 samlet Island Records alle platene i boksen ”Fruit Tree”. Spesielt interessant var at den inneholdt de 4 låtene som Drake hadde spilt inn i 1974. Boksen solgte dårlig, og plateselskapet fjernet utgivelsen fra katalogen i 1983.

I 2004 ble samleplaten ”Made to Love Magic” utgitt. Den inneholdt alternative versjoner av kjent materiale, samt de 4 1974-innspillingen. I tillegg finnes her en 5. innspilling fra 1974, en glemt perle kalt ”Tow The Line”. Platen klatret til nr. 27 på de engelske albumlistene, den høyeste plassering noensinne for Nick Drake.