www.terjealnes.com

Punkens bestemor sparker fremdeles hardt

 

“Freedom is inside of me,

it means I’m not hung up in anybody’s idea of how I should be.

I’m outside of society, I’m an Artist, Rock’n’Roll is my Art,

I’m a Nigger of the Universe, and I am free.”

Patti Smith, 1976

 

2007 har vært et godt år for Patti Smith. I en alder av 60 opplevde hun i mars å bli valgt inn i ”Rock & Roll Hall of Fame”. I april kom albumet ”Twelve” ut til gode kritikker, en plate hvor hun tolker 12 av sine favorittlåter. Den viser Patti Smith som en genuin fan av rock’n’roll. Slik fremsto hun også da hun besøkte Oslo for tredje gang i juni. Som en rock’n’roll misjonær, en dedikert predikant som tror på rockens frigjørende og revolusjonære budskap, overbeviste hun en fullsatt Sentrum Scene.

 

"Three chord rock merged with the power of the word" 
Patti Smith debuterte som plateartist med et smell og ble øyeblikkelig en kritikerfavoritt. "Horses" fra 1975 er en sjelden original blanding av poesi og rock. Sitatet over er Patti Smiths egen beskrivelse av platen. Med en intro fra diktet "Oath" som lyder "Jesus died for somebody’s sins but not mine", går bandet rett over i sin versjon av Van Morrisons "Gloria". Ved slik å knytte poesi til en 60-talls garasjeklassiker, ble grensen tøyet for hva som ble regnet som et akseptabelt uttrykk i tidens rock’n’roll. Aldri hadde man hørt maken festet til riller! "New Musical Express" og "Rolling Stone" anså utgivelsen som en øyeblikkelig klassiker. Standarden var satt. Etter dette er alt Patti Smith har gjort blitt målt opp imot debuten, en utgivelse som alltid er med når kåringer av tidenes beste, viktigste eller mest innflytelsesrike plater settes opp.

 

Patti Smith var nesten 30 år før gjennombruddet kom. Hun hadde gått en lang vei før hun inntok tronen som den viktigste kvinnen i rock’n’roll.

 

"I was moral school girl hard-working asshole"

Hun ble født i Chicago i 1946, men vokste opp som den eldste av fire søsken i småbyen Pitman i New Jersey. Familien var genuin arbeiderklasse. Faren var fabrikkarbeider og moren jobbet som serveringsdame. Likevel var foreldrene kanskje ikke typiske for miljøet; moren la en karriere som jazzsangerinne på hylla for å kunne tjene til livets opphold, og faren blir av Patti Smith selv beskrevet som en intellektuell.

 

En søndagskveld opptrådte Rolling Stones i Ed Sullivan-show, og faren fikk et raserianfall som følge av innslaget. Selv opplevde hun den reneste åpenbaringen. "Jeg ofret min blinde farskjærlighet for Mick Jagger", har hun sagt om det skjellsettende møtet med rockerebellene fra England. Som en nyfrelst tilhenger av en ny religion – rock’n’roll – tok hun nå steget inn i en mytologisk verden befolket av idoler. De religiøse metaforene er ikke tilfeldig valgt. Patti Smith vokste opp med en sterk religiøs påvirkning fra moren, som var et Jehovas Vitne. Religiøse bilder og symboler har alltid vært sentrale i Patti Smiths egne tekster. Jesus ble nå sidestilt med Brian Jones, Bob Dylan, Jimi Hendrix og Jim Morrison.

 

16 år gammel tok hun jobb på en fabrikk. I tillegg til rock’n’roll hadde Patti Smith oppdaget poesiens verden. Hun slukte de franske symbolistene, og Rimbaud og Verlaine ble helter på lik linje med rockens ikoner. Hun begynte selv å skrive dikt. "I was like a lower-class person with upper-class esthetics". I diktet “Piss Factory” skildrer hun jobben på fabrikken, og den gryende lengselen etter storbyen. Her starter den klassiske historien om ungjenta som ikke finner seg til rette i småbyen, og som bryter opp for å søke lykken – nærmere bestemt i New York City. Vi skriver 1967.

 

Chelsea Hotel  

I New York kom hun inn i kunstnermiljøet rundt Brooklyn Art College. Her traff hun fotografen Robert Mapplethorpe. Det var han som først ble oppmerksom på Patti Smiths tekster og som oppmuntrer henne til å gå videre med disse. Hun flyttet inn på legendariske Chelsea Hotel sammen med Mapplethorpe. I det spesielle miljøet rundt hotellet ble hun introdusert for en rekke størrelser i undergrunnskulturen. Patti Smith ville selv bli kunstner, og forsøkte seg en periode både som maler og skuespiller. På denne tiden tjente hun penger på å jobbe i en bokhandel. Samtidig skrev hun artikler for ulike rockemagasiner, som Rolling Stone og Cream. Tanken på at hun kunne finne sin egen plass på rockescenen var på dette tidspunkt helt fremmed. Hennes tilnærming til rocken var som en genuin fan. Rockeverdenen var befolket av helter og idoler som nærmest øvet en mytologisk påvirkning i de tekstene hun skrev.

 

Patti Smith begynte å fremføre diktene sine på ulike poesihappeninger og skaffet seg gradvis et navn i undergrunnskretser. Hun fikk sin litterære debut med diktsamlingen ”Seventh Heaven” i 1972. Samtidig var hun på glid inn i rocken ved å skrive noen tekster for Blue Oyster Cult, hun hadde på denne tiden et forhold til bandets gitarist Allen Lanier.

 

Viktigere for Patti Smiths musikalske reise var at hun møtte gitaristen Lenny Kaye. Kaye skrev om musikk på freelancebasis mens han jobbet i en platebutikk. En artikkel han hadde på trykk gjorde at Patti Smith tok kontakt. Som henne var han en genuin fan av rock’n’roll og delte begeistringen for Stones, Them og andre røffe 60-talls band. Kaye satte sammen og skrev teksten på omslaget til ”Nuggets”-lpen som ble utgitt i 1972, en samling med nesten glemte amerikanske garasjerockband. Som en av de første brukte Lenny Kaye betegnelsen ”punk rock” om denne musikken.

 

Lenny Kaye begynte nå å akkompagnere på gitar mens Patti Smith fremførte sine dikt for publikum. De ble et fast innslag i poesimiljøet rundt St. Mark’s Episkopal Church på Lower East Side. Etter en stund rekrutterte de Richard Sohl, en begavet pianist som likte å improvisere. Trioen utviklet seg, men ennå betraktet de seg ikke som et band.

 

CBGB – New Yorks punkscene

Lenny Kaye hadde tatt med The Leaves 1966-versjon av ”Hey Joe” på ”Nuggets”-lpen. Trioen hadde fremført denne live. Patti Smith hadde laget en intro til sangen hvor hun flettet inn historien om milliardærarvingen Patty Hearsts kidnapping, en stor sak i media på det tidspunkt. Finansiert av Robert Mapplethorpe booket trioen seg inn i Hendrix Electric Ladyland studio i juni 1974. De fikk med seg Televisions Tom Verlaine på gitar. Patti Smith var den første som hadde skrevet en artikkel om Television, og Tom Verlaine var blitt Patti Smiths nye kjæreste. Singelen ”Hey Joe/Piss Factory” ble resultatet. Den ble trykket i 1500 eksemplarer og utgitt på Mapplethorpes uavhengige ”Mer” label.

 

Det var på denne tiden klubben CBGB i Bowary startet opp. Television var fast husband, nå begynte også Patti Smith & co å vanke der. Raskt vokste det frem et miljø av helt nye band, Ramones, Blondie og Talking Heads ble en del av inventaret. New Yorks punkscene eksploderte. Patti Smith Group ble en realitet da Ivan Kral (gitar/bass) og Jay Dee Daugherty (trommer) kom med. Clive Davis signerte bandet for Arista Records, og en ny singel ”Gloria/My Generation” ble sluppet. Av de fire låtene på de to første singlene var altså hele tre coverversjoner av 60-tallsklassikere. Arista Records slapp debutlp’en ”Horses” i november 1975, og Patti Smith ble øyeblikkelig et stort navn.

 

Patti Smith Group – fire album, deretter stillhet

Patti Smith Group ga ut 4 album på like mange år. ”Horses”, produsert av John Cale, var i virkeligheten et resultat av en fireårig kunstnerisk prosess. Det hadde startet i 1971 med Lenny Kayes spinkle gitarakkompagnement under diktopplesninger, og endte opp som et fullbesatt rockeband med et originalt repertoar.

 

”Horses” ble etterfulgt av ”Radio Ethiopia” i 1976, et album som ble skrevet i løpet av noen måneder like etter gjennombruddet. Album nr. to fikk tommelen ned fra mange kritikere. Den ble ansett som et frieri til et større publikum. Produsenten Jack Douglas hadde hatt ansvar for bestselgende album for Aerosmith og Alice Cooper, og lydbildet var tilsvarende radiovennlig. Selv om Patti Smith forsvarte utgivelsen da kritikken kom, har hun i ettertid gitt kritikerne mye rett. Poesien som hadde flommet uavbrutt før tilblivelsen av ”Horses” hadde tilsynelatende tørket ut, og bandet tok i bruk riff som låt mistenkelig som rockeklisjeer.

 

Selv om lp nr. 2 ikke kunne måle seg med debuten var bandet et hett navn på konsertfronten. I januar 1977 satte gruppen ut på det som skulle være en omfattende USA-turne. På turneens andre konsert i Tampa, Florida skjedde det fatale. Midt i en låt snublet Patti Smith i en monitor og falt baklengs ned i orkestergraven. Folk trodde først hun var død, deretter at ryggen var brukket. Turneen ble avlyst og Patti Smith ble fløyet tilbake til New York for å bli undersøkt av spesialister. ”I saw the angel of death”, sa hun senere. Angst og usikkerhet ble avløst av lettelse. Patti Smith maktet å komme seg på bena igjen, men først etter flere måneder med rekonvalesens. En planlagt Europaturne gikk vasken.

 

Det er nærliggende å tro at møtet med dødsengelen spilte en viktig rolle da det tredje albumet ble skapt. På ”Easter” er det en mer innadvent og søkende Patti Smith vi møter, aldri har det religiøse aspektet vært tydeligere. Paradoksalt nok ble denne sterkt personlige platen hennes største kommersielle suksess til dags dato. En medvirkende årsak var låten ”Because the Night”, som ble en singelhit i både USA og England. Låten ble skrevet sammen med Bruce Springsteen. Patti Smiths nye produsent, Jimmy Iovine, hadde medvirket på Springsteens ”Born to Run”-album. Springsteen holdt på med innspillingen av ”Darkness in the Edge of Town” i nabostudioet i Record Plant, og Iovine koblet de to. Springsteen må få æren for det kraftfulle refrenget, Patti Smith kvitterte med en intens, ukomplisert kjærlighetstekst som traff hjertene. ”Easter” brakte Patti Smith til rockens førstedivisjon og nådde et nytt publikum.

 

Patti Smiths kommersielle suksess ergret en del sentrale kritikere som savnet den mer kontroversielle, sinte og ukontrollerbare punkpoeten fra noen år tilbake. Disse fikk ytterligere vann på mølla da ”Wave” ble sluppet i 1979. Det var ikke mye punk tilbake, musikalsk befant gruppen seg i et trygt rock’n’roll landskap. Produsent Todd Rundgren hadde gitt platen et radiovennlig sound, og lp’en solgte nesten like mye som ”Easter”. Det er likevel noen store øyeblikk på denne platen, en av Patti Smiths sterkeste låter - ”Dancing Barefoot” – finnes her.

 

Patti Smith Group turnerte heftig på begge sider av Atlanteren. I september 1979 avsluttet gruppen en omfattende turne med store konserter i Bologna og Firenze, Italia. På et stort fotballstadion med 70.000 til stede brøt det ut opptøyer da det amerikanske flagget ble heist på scenen. Det italienske kommunistpartiet sto som medarrangør, og publikum mistolket budskapet (”I am an American artist and I have no guilt”). Scenen ble stormet, bandet måtte flykte i garderoben. En skremmende opplevelse. Like etterpå kunngjorde Patti Smith at det var slutt, hun oppløste bandet og trakk seg tilbake fra rampelyset! I ettertid har Lenny Kaye sagt at bandet støttet avgjørelsen. De hadde oppnådd mer enn de kunne håpe på da eventyret startet i 1975.

 

Tilbake til forstedene

Patti Smith forsvant raskt fra medienes søkelys. Hun, som hadde omtalt seg selv som ”The Field Marshall of Rock’n’Roll”, gjorde tilsynelatende full retrett og valgte et stille familieliv med mann og barn. Hun giftet seg med Fred ”Sonic” Smith, gitarist i legendariske MC5, 1. mars 1980. Singelen ”Frederick” fra ”Wave” er dedikert til ham (”all the things I’ve been dreaming of/all expressed in this name of love”). Nå flyttet de til et forstadsstrøk i Detroit, fikk to barn og levde tilbaketrukket i et villastrøk.

 

Det gikk 9 år før hun var tilbake. I 1988 kom lp’en "Dream of Life", en samling låter hun hadde skrevet sammen med Fred Smith. Paret hadde jobbet med dette materialet like lenge som forholdet hadde vart, flere ganger hadde de gått i studio, men like mange ganger hadde de kassert innspillingene. Det løsnet først da den tidligere samarbeidspartneren Richard Sohl ble trukket inn. ”Dream of Life” ble sparket i gang med kampsangen ”People Have the Power”, en låt som viste Patti Smith som en politisk bevisst artist. Platen ble tatt godt imot av kritikerne. Den ble likevel ikke et skikkelig comeback, all den tid hun ikke fulgte opp med konserter. Fred Smith, som hadde tatt Lenny Kayes plass som gitarist, holdt henne tilbake. Platen solgte skuffende dårlig.

 

Robert Mapplethorpe døde av aids i 1989, Richard Sohl i 1990. I november 1994 døde Fred Smith etter lang tids sykdom, og under en måned senere døde Patti Smiths bror Todd. Medisinen mot depresjon var å vende tilbake til miljøet hun forlot. Hun ble lokket opp på scenen igjen. Høsten 1995 la hun ut på turne, den første på 16 år. Denne gang som åpningsartist for Bob Dylan, et av Patti Smiths forbilder siden ungdommen. Lenny Kaye og Jay Dee Daugherty var med fra det gamle bandet.

 

Med Lenny Kaye tilbake som gitarist og medprodusent gikk veien til Electric Ladyland studio i New York. Jay Dee Daugherty ble med, det samme gjorde Tom Verlaine. Selv John Cale stakk innom og bidro på en låt. I 1996 ble "Gone Again" sluppet, en utgivelse preget av sorg over de døde. Tittelen hadde hun fått av Fred Smith, det var den siste låten de to skrev sammen. Patti Smith viste at hun fremdeles var opptatt av rockens ikoner, ”About A Boy” var tilegnet Kurt Cobain, en ny i rekken av unge, døde rockehelter.

 

En ny vår

Dette ble starten på det som kan kalles en ny vår for henne, flere utgivelser og turneer fulgte. I 1997 kom ”Peace and noise”, en plate som klart viste Patti Smiths litterære preferanser. På ”Spell” tonesatte bandet Allen Ginsbergs ”Footnote to Howl”, beatguru Ginsberg døde midt under innspillingen av albumet, og dette var Patti Smiths måte å ære ham på. Før platen var ferdig hadde enda en av Patti Smiths helter – William S. Burroughs – gått bort. Den frie improvisasjonen ”Memento Mori” ble dedikert ham. ”Peace and noise” var så langt unna radiovennlig rock’n’roll som Patti Smith noen gang hadde vært.

 

Den Patti Smith som vendte tilbake fra forstedene etter 15 mer eller mindre tilbaketrukne år, var en mer politisk artist. Hun engasjerte seg i kampen for et selvstendig Tibet og opptrådte på støttekonserter for Dalai Lama. Låten ”1959” fra ”Peace and noise” handlet om den kinesiske invasjonen og Dalai Lamas flukt. Hun tok klare innenrikspolitiske standpunkt og engasjerte seg som støttespiller i den uavhengige presidentkandidaten Ralph Naders valgkamp i 2000. ”People Have the Power” ble fremført på valgmøter. Hun var også tidlig ute med standpunkt mot krigen i Irak.

 

I 2000 kom albumet ”Gung Ho”, produsert av Gil Norton (Pixies, Foo Fighters bl.a.). Valget av produsent tydet på at Patti Smith ønsket å nå et større publikum. Med unntak av tittelkuttet, som var en lang, dvelende sak full av inntrykk etter en reise til Vietnam, var platen en potent, ganske rett frem rockeplate med mange gode øyeblikk. Den nådde likevel ikke høyere enn nr. 178 på de amerikanske listene, den svakeste plassering noensinne for et Patti Smith album.

 

Den foreløpig siste studioplaten med originalt materiale kom i 2004. ”Trampin’” var for så vidt et typisk Patti Smith album, det hadde alt vi forventet å finne. Her var den uendelig vakre ”Mother Rose”, litterære favoritter (”My blakean year”), og etter hvert også de vante politiske sangene (”Gandhi”/”Radio Bagdad”). Den unike kombinasjonen av rock og poesi, selve kjernen i Patti Smiths personlige uttrykk, var ennå inntakt. Hun plasserte seg et sted mellom rennesteinen og stjernene.

 

Et rock’n’roll ikon

Det er umulig å skrive en slik artikkel uten å nevne den betydning et par av platecoverne har hatt. Omslaget til ”Horses”, et portrett tatt av Robert Mapplethorpe, var annerledes alt annet man til da hadde sett. Dette var ikke enda en tekkelig og pen kvinnelig visesanger! Med bildet av en selvsikker, androgyn Patti Smith, iført hvit skjorte, bukseseler, og en dressjakke skjødesløst slengt over skulderen, har coveret blitt et av de klassiske i rocken. Også Lynn Goldsmiths portrett på ”Easter” har fått klassikerstatus. I det puritanske USA vakte det oppsikt å se en kvinnelig artist blotte ubarberte armhuler! Bildet gjorde selvsagt Patti Smith til en favoritt i feministenes kretser.

 

I mer enn 30 år har Patti Smith vært en sentral kraft i bransjen. Hun høster stor respekt og beundring fra stadig nye generasjoner. Punkens bestemor virker mer vital og kreativ enn de fleste av sine arvtakere. I dag er hun selv et av rockens ikoner.

 

Diskografi:

"Horses" (1975), "Radio Ethiopia" (1976), "Easter" (1978), "Wave" (1979), "Dream of Life" (1988), "Gone Again" (1996), "Peace and Noise" (1997), "Gung Ho" (2000), "Land (1975-2002)" (2002), "Trampin’" (2004), “Horses/Horses” (2005), “Twelve” (2007)

 

Patti Smith setlist på Sentrum Scene 14. juni 2007: