www.terjealnes.com

Hun har vist veien for kvinner i en mannsdominert rockebransje. Men Patti Smith er mer enn en kvinnelig kloning av mannlige rockestjerner. Hun er poet, billedkunstner og politisk aktivist. I tre tiår har hun stått sentralt i amerikansk kulturliv, og i dag høster hun stor respekt og beundring fra en ny generasjon. Hun er kalt punkens bestemor, men selv etter 30 år i New Yorks undergrunn virker hun mer vital og kreativ enn de fleste av sine arvtakere.

Fra arbeiderklassen...
Patti Smith er født i Chicago i 1946, men oppvokst i småbyen Pitman nær Philadelphia. Hun kommer fra en arbeiderklassefamilie og er eldst av fire søsken. Faren var fabrikkarbeider og moren jobbet som serveringsdame. Moren la en karriere som jazzsangerinne på hyllen for å kunne tjene til livets opphold. Faren har Patti beskrevet som en intellektuell. Men livet hennes ble forandret da hun så The Rolling Stones på tv. Patti Smith bestemte seg for å søke lykken i storbyen og dro til New York City. 16 år gammel tok hun arbeid på fabrikk. Så oppdaget Patti Arthur Rimbaud. Rimbauds tematikk traff henne i solar plexus: Opprør mot hjembyens undertrykkende mekanismer, og en brennende higen etter frihet og opplevelser.

...til kunstnermiljø
Begeistringen for Rimbaud er noe Patti deler med sentrale skikkelser i beatgenerasjonen i amerikansk litteratur. Men mens 40- og 50-tallets undergrunnspoeter har sine musikalske preferanser i jazzen, er Patti Smith knyttet til sin generasjons musikalske røtter i rock'n'roll. I New York ble Patti viklet inn i kunstnermiljøet rundt Brooklyn Art College. Hun traff fotografen Robert Mapplethorpe og flyttet inn på legendariske Chelsea Hotel sammen med ham. Her ble Patti introdusert for en rekke størrelser i undergrunnskulturen, blant dem William S. Burroughs og Sam Shepard. Patti og Sam Shepard innledet et stormende forhold. Ved siden av å dele sansen for et heftig uteliv, innledet de også et kunstnerisk samarbeid. Patti bidro til Shepards stykke «The Mad Dog Blues». Sammen skrev de skuespillet «Cowboy Mouth» på to netter, ved regelrett å sende en skrivemaskin frem og tilbake over bordet til hverandre.

Dikt og journalistikk
På denne tiden tjente Patti penger på å jobbe i en bokhandel. Samtidig skrev hun artikler for ulike rockemagasiner, som Rolling Stone og Cream. Hun deltok også på ulike diktopplesninger med egne tekster. Høsten 1971 debuterte Patti som poet med diktsamlingen «Seventh Heaven». I 1973 fulgte hun opp med samlingen «Witt».

Likevel var hun på glid inn i rocken ved å skrive noen tekster for bandet Blue Oyster Cult. I februar 1971 akkompagnerte Lenn Kaye på gitar mens Patti leste dikt i St. Mark's Episkopal Church. Dette var første gang Patti benyttet seg av musikk under opplesningene. Hun fremførte blant annet «Oath», som delvis resiteres som intro til «Gloria» på debutalbumet «Horses». Helt frem til dags dato er han å finne som gitarist i Patti Smiths band.

Midtpunkt i punken
På midten av 70-tallet var Patti Smith et kreativt midtpunkt blant punkerne i New York med band som Ramones, Television og Talking Heads. «Horses» fra 1975 er en sjelden original blanding av poesi og rock. «New Musical Express» og «Rolling Stone» anså utgivelsen som en øyeblikkelig klassiker.

Kombinasjonen av rock og poesi utgjør fortsatt kjernen i Patti Smiths personlige uttrykk. På «Trampin'» skal dette være intakt; en miks av rett på sak gitarbasert rock'n' roll og en intens strøm av leken, ordrik poesi. Slik har hun funnet sin egen plass i vår bevissthet - et sted mellom rennesteinen og stjernene.