www.terjealnes.com

Her er linken til artikkelen i Backstage

Artikkelen ble også lagt ut som lenke på The Falls uoffisielle nettside 14.07.07!

 

“Always different, always the same”. Slik var den legendariske radio-dj John Peels oppsummering av Manchesterbandet The Fall. Etter 30 år i bransjen er The Fall fremdeles et kultband og et eksempel på at ukrutt ikke forgår så lett.

 

Kanskje er det galt å snakke om bandet The Fall, når det i virkeligheten er snakk om et utall besetninger rundt vokalist Mark E. Smith. Hittil har et femtitalls personer i kortere eller lengre perioder vært med i bandet, som oppsto sent i 1976. Smith var en av mange som fikk Sex Pistols rett i trynet, og som skjønte at dette kunne han gjøre selv. Første gang bandet entret scenen i Manchester var i april 1977, senere samme år bar det ut på turne i Nord-England. Musikkscenen hadde eksplodert, folk var åpen for nye impulser.

 

The Fall – “One of the 50 Bands to See Before You Die” (Q Magazine, 2002)

En som alltid jaktet på det nye i musikkverdenen var BBC Radio1 dj John Peel. Allerede i juni 1978, før The Fall hadde debutert på vinyl, inviterte han Mark E. Smith & co i studio for å gjøre et eksklusivt opptak. Dette skulle bli den første av i alt 24 sessions for John Peel Show, den siste gjennomført så sent som i august 2004. Ingen annen radio-dj har hatt så stor innflytelse på den britiske undergrunnsscenen som Peel. The Fall ble hans favorittband og var dermed sikret årelang radiopromotering på sene kveldstimer.

 

”We dig repetition” (The Fall, 1978)

”We dig repetition/We've repetition in the music/And we're never going to lose it.” Disse linjene fra debut-epen Bingo-Masters Break-Out kan leses som et musikalsk manifest. Det er blitt sagt at bare det mest hardbarkede Fall-fan kan skille de utallige utgivelsene fra hverandre, fjorårets Fall Heads Roll var studioalbum nr. 25. I tillegg kommer et førtitalls singler, over 20 live-album og et trettitalls samleutgivelser. Strømmen av utgivelser synes ustoppelig, men kilden er umiskjennelig den samme: En Fall-låt er gjerne bygd opp rundt et repeterende riff, der Mark E. Smith legger sin snerrende, snakke-syngende vokal på toppen. Smith er ingen vokalist i tradisjonell forstand, men han besitter timing og en arrogant autoritet i fremføringen av sine obskure, billedrike og ofte satiriske tekster. På Øya-konserten i august fikk jeg assosiasjoner til William S. Burroughs da Smith i sedvanlig arrogant stil nærmest deklamerte, snarere enn sang, tekstene.  

 

”If you can’t deliver it like a garage band, fuck it.” (Mark E. Smith, 1989).

Lite melodisk, lett kaotisk, skurrende, skingrende. Merkelapper klebet til The Falls musikk fra starten og et stykke inn på 80-tallet. Som reggae-fan har Smith også visst å benytte seg av elementer herfra, se om ikke hans vokale innslag er en avart av reggaens toasting! Rockabillyliknende gitarer har også vært et tilbakevendende element i The Falls musikalske uttrykk. Men også det poppige, melodiøse er til stede. Coverversjoner av ”There’s A Ghost in my House” og ”Victoria” (Ray Davis) kom begge inn på Topp 40 singellisten på slutten av 80-tallet. Senere har Smith & co også trukket inn elementer av kontemporære house- og technorytmer. Selv om vi kan peke på forskjellige faser i bandets musikk, er The Fall-formelen likevel lett gjenkjennelige. Dette kan synes som et ankepunkt, men det er nettopp dette uttrykket fansen har lært å elske. The Fall svikter aldri.

 

Mark og kvinnene

I 1983 møtte Mark E. Smith amerikanske Brix Smith på en USA-turen. De to giftet seg, og Brix kom inn i bandet som ny gitarist. Musikalsk ga dette seg utslag i et mer melodiøst uttrykk. Hun var med i gruppen til 1989, da ekteskapet tok slutt. Meget overraskende kom Brix tilbake som medlem i 1994 og medvirket på to nye lper, før hun forsvant i 1996. Brix Smith er også med i bandet The Adult Net. Julia Nagle (gitar/keyboards) hadde 6 stormfulle år i Smiths selskap fra 1995 til 2001. Hun rakk å medvirke på 4 lper. I 1998 endte en USA–turne i et dramatisk kaos da bandet regelrett slåss på scenen. Påfølgende dag ble Smith arrestert og siktet for overfall på Nagle. Likevel var det den samme Julia Nagle som sammen med Smith rekrutterte nye medlemmer til bandet da stormen var over. Hun skrev også flere låter sammen med Smith på de neste platene. I dag er det den kjølige, mystiske Elena Poulou (keyboards) som er The Falls kvinnelige medlem. Nygift med Smith kom hun inn i bandet i september 2002. På samme måte som Brix og Julia har Elena ført The Fall tilbake på et mer melodisk spor, etter at Smith & co sklei ut i en musikalsk blindgate, med et par svake utgivelser etter at Julia Nagle forsvant.

 

Mark E. Smith – ”the grumpiest man in rock”

The Fall ble raskt kjent for å være fientlig innstilt til rockepressen. Mark E. Smiths arroganse og provokasjoner utløste også voldelige episoder på enkelte tidlige konserter. Et rykte var etablert. Smith skal være en krevende og humørsyk type. Dette er selvsagt en grunn til at antall musikere involvert er på Spinal Tap-nivå. Særlig USA-turneer ser ut til å utløse interne konfrontasjoner. Årets USA-turne skar seg etter bare 4 konserter, Smith og kona Elena Poulou sto alene tilbake. Smith var raskt ute og erklærte at ”dette var det beste som noensinne hadde hendt The Fall.” Musikere synes å være forbruksvare, det er jo likevel Mark E. Smith selv som er The Fall. Den nye gitaristen Tim Presley og bassisten Rob Barbato driver selv bandet Darker My Love. Den nye trommeslageren Orpheo McCord spiller også i duoen The Hill.

 

”I can’t stomach all that retrospective shite” (Mark E. Smith, 2003)

Et band som har holdt det gående i 30 år og som ikke er opptatt av fortiden? Ja, slik fremsto The Fall på årets Øyafestival. Med ny trommis, bassist og gitarist, etter mannefallet på vårens USA-turne, fremførte Mark E. Smith & co nesten utelukkende materiale fra sine to siste utgivelser. De tre nye medlemmene er halvparten så gamle som Smith og skal i følge sjefen selv ikke kjenne The Falls historie. Bare bra synes Mark E Smith, som ikke er opptatt av å se seg tilbake.

 

Fremtiden tilhører The Fall.

 

Kuriosa:

Mark E. Smith er fotballfan og Manchester City supporter. The Fall har flere låter med referanser til fotball. ”Kicker conspiracy” (1983) dreier seg om fotball i lavere divisjoner, og videoen ble spilt inn på Burnleys bane Turf Moor. ”The Chiselers” (1996) skal ifølge bandet kunne relateres til Halifax Town Football Club, som på dette tidspunkt kjempet mot konkursspøkelset. ”Theme from Sparta F.C.” (2003) inneholder bl.a. disse saftige linjene:

 

“We live on blood (Hey!)
We are Sparta F.C. (Hey!)
English Chelsea fan this is your last game (Hey!)
We're not Galatasary We're Sparta F.C. (Hey!)”

 

Anbefalt lytting for de som vil bli kjent med The Fall:

”50.000 Fall Fans Can’t Be Wrong…”  The Very Best of The Fall 1978-2003 (2xcd 2004). Et utvalg på 39 låter, en blanding av singler og lp-kutt, som gir en utmerket oppsummering av karrieren så langt.

”This Nations Saving Grace” (1985), regnes av mange som bandets beste lp. Snarere er vel utgivelsen bandets mest melodiøse og umiddelbart tilgjengelige.

Også de to siste studioutgivelsene ”The Real New Fall LP (Formerly Country on the Click” (2003) og ”Fall Head Rolls” (2005) kan varmt anbefales.