www.terjealnes.com

KLM flyet var fullt, og ved siden av meg satt en fyr i 20-åra som skulle på bartenderkurs på Kreta. På Schiphol i Amsterdam traff jeg min reisekamerat Knut, som kom med flyet fra Garder-moen. Vi hadde altså begge rukket frem funnet Gate E 17 i tide.

Kl. 10.25 entret vi en Boing 747-400 fra selskapet Northwest Airlines, med en kapasitet på 403 passasjerer. Vi var definitivt på vei til New York City. Allerede på flyet merket vi noe som ble et vedvarende inntrykk ved USA-turen; amerikanerne vet ikke hva god service er for noe. Forskjellen fra KLM-besetningen var stor: Her var det lite smil og vennlighet å hente. Forespørsler ble avvist (!), på store deler av turen var "vertene" borte vekk, vi ble sittende i mørket å glo på et par dårlige filmer. Da vi fløy over de canadiske ødemarker, med et fantastisk panorama utenfor vinduet, kom "kinovakten" flere ganger løpende og trakk ned "persiennen" foran vinduet. Lyset ødela for de som skulle følge filmen! Makan.

Ved siden av meg satt en flott jente fra Queens, NYC. Det viste seg at hun hadde reist helt fra Bombay. Hun var amerikansk/indisk, 28 år gammel. Etter en stund kom vi i prat, og ja, jeg kunne bekrefte at i Norge hadde vi vårt eget språk ("nåsjk"). Da hun spurte om vi hadde venner i NYC måtte jeg bare si "no, you are the only one." Stort smil! Da var vi inne. Kunne godt tilbrakt 10 dager i hennes selskap. Dessverre skiltes vi på flyplassen, der hun ble hentet av faren og broren(?), og hun vinket og smilte adjø før vi fikk invitert oss over på Chicken Masala.

Vi landet på JFK kl. 12.25 lokal tid (etter planen). Bagasjen som jeg sjekka inn på Flesland kom jaggu glidende på transportbåndet. Fantastisk timing. Nå gjaldt det å handle fort. Ingen som er oppvokst med amerikansk tv er i tvil om hva som er nødvendig utrustning for å overleve i New Yorks gater. Men hvor lenge vi enn saumfarte JFK International Airport var vi ikke i stand til å finne en våpenforretning! Og vi som hadde tenkt på en Magnum 44. Med hjertet i halsen var det bare å bevege seg ut i den voldelige, amerikanske hverdagen. Ute på gata sto flybussen klar, Manhatten var under en time unna.

Vi tok bussen inn til Times Square. Å dumpe rett ned på 42. street etter å ha sovet 4 timer natta før, for så å reise i 12 timer fra det grisgrendte Norge, var en tøff påkjenning. Folkemylderet, lysene, biltrafikken, ståket …alt gjorde meg temmelig ør i knollen der vi forsøkte å forsere gatene på jakt etter "New York Inn", vår residens de kommende tre nettene.

"New York Inn" – det høres jo ganske bra ut, ikke sant? Det var et høl. Først tenkte vi; her kan ikke vi være bekjent av å bo! Men det er utrolig hvor tilpasningsdyktig mennesket er; etter utagerende, fysiske anstrengelser kan man sove på de jævligste steder. Også beliggenheten var utsøkt: Dette er byens svar på Københavns Istedgate eller Amsterdams Red Light District, dette er det eneste strøket i byen hvor pornosjappene har overlevd opprenskningen som New York har gjennomgått de siste tyve årene.

Vi satte antagelig ny amerikansk rekord i å gå gatelangs, på kryss og på tvers. Manhattan er stor, og ingen newyorker går på denne måten; fra Theatre District til Chelsea à Greenwich Villageà Sohoà Little Italyà Chinatownà Lower East Sideà Financial district-à ferga over til Staten Islandà rundtur på Staten Islandà tilbake til Manhattan à subwayen opp hele nedre og midtre Manhattan, helt opp til Harlem, rusle rundt i Harlem til det ble mørkt, for så å gå hele Central Park fra nord til sør og ende opp på Times Square. Selvfølgelig innlagt noen barbesøk, ellers bare gå rundt å kikke. Slik ser du virkelig New York.

Det slår meg at i New York finnes det en bransje som av en eller annen grunn ikke er påtrengende til stede i "gamlelandet"; vi tenker på de tusenvis (ingen overdrivelse) av "Dry Cleaners" som du ser over hele byen. Renserier er Big Business! New Yorkerne må sette sin ære inn på til enhver tid å ha rene, nystrøkne skjorter på kroppen (og jeg erindrer en episode av "Seinfeld" der Jerry kommer i konflikt med sin lokale renserieier, og vi begynner å spekulere på om ikke denne bransjen egentlig er et skalkeskjul for hvitvasking av penger; for vi mener – ikke en gang i New York kan det vel finnes så mange skitne skjorter at alle disse renseriene kan være god butikk!?).

Tok subwayen fra Times Square og langt inn i Brooklyn (dagskort på t-banen kostet bare 4 dollar, raskt og billig!). Vandret rundt i Brooklyn hele dagen, tok subwayen enda lengre innover, havnet i et helt forslummet strøk bebodd av caribiske rastamenn (litt skummelt), tok t-banen noen stasjoner tilbake (det begynte å bli mørkt), gikk av i downtown Brooklyn (eller var det Brooklyn Heights?). Utmattet som vi var besøkte vi til slutt en filial av kaffebarkjeden "Starbucks". På forhånd var omtalen urovekkende; her hadde amerikanerne utviklet enda et konsept som med globaliseringens glidemiddel vil trenge inn i enhver avkrok på kloden. Ergo: Styr unna. Men vår ringe oppfatning var at "Starbucks" var helt ok, kaffen var grei den (servert i store begere), og – himmelrik! – dype lenestoler! Oppkvikket gikk vi over Brooklyn Bridge og til Manhattan i mørket (Manhattan skyline i skinnet fra noen tusen lys).

Brooklyn blir du ikke så lett ferdig med, vi snakker tross alt om en "millionby i byen", det er her Lou Reed og Paul Auster bor. Her har de fleste nasjonaliteter "sine" strøk, men i dag må du antakelig være arkeolog for å finne restene av "det norske" Brooklyn, og det slår meg at nordmennene som utvandret antagelig er en av de få folkegrupper som helt har blitt assimilert i USA; på et par-tre generasjoner er de sporløst borte! Der andre nasjonaliteter i NYC fremdeles lykkes med å late som om de bor i Ukraina, i Hong Kong eller i Warzawa-ghettoen på 30-tallet (synet av alle de ortodokse jødene i New York føles ærlig talt helt absurd), har nordmennene med liv og lyst gått inn i rollen som 100% amerikanere, i 100% amerikansk forkledning. Du må sikkert til Nord-Dakota får å se lusekoftebekledde, toradertrekkspillende norsk-amerikanere. I NYC ser du dem definitivt ikke!

Neste gang vi er i Brooklyn skal vi ta banen helt ut til Coney Island, gjerne på en søndag, slappe av, og bare observere New Yorkerne som bruker stranden som rekreasjonsområde fra sine daglige, travle gater (så kan du jo på forhånd se "Radio Days" med Woody Allen for å "tune in" til miljøet).

Ut av byen, ned til sørstatene.

På busstasjonen klarer vi til slutt å få den informasjonen vi trenger (lite vennlige, lite serviceinnstilte ansatte), kjøper biletter og er klar for en 15 timers busstur med Greyhound i retning sørstatene, nærmere bestemt Charlotte, North Carolina (den nordligste av sørstatene, det er så lenge vi forestiller oss at vi klarer å sitte på en buss i en etappe).

Greyhound er brukt som transportmiddel av svarte og latin-amerikanere. Få hvite reiser tydeligvis på denne måten, (vi snakker her om et lavstatus transportmiddel i privatbilismens hjemland). Vi stopper noen ganger underveis, timene går overraskende fort, vi kommer fram ganske uthvilt. Greyhound er faktisk ikke så ille, selv om bussparken ikke kan måle seg med vanlig norsk ekspressbuss-standard.

Charlotte er (muligens) en typisk amerikansk by (innbyggertall på størrelse med Oslo) – et moderne, goldt sentrum med høyhus (bank- og forsikringsbygg), omkranset av store arealer parkeringshus og –plasser. Mangelen på et pulserende folkeliv er slående – hvor er de 500.000 henne? Svaret er enkelt: De bor ikke her, de bare jobber her og kommer kjørende inn om morgenen for så å returenere om ettermiddagen. Så hva skal byen med butikker, restauranter, kinoer osv.? Det som finnes i Charlotte er en gedigen stadion - "Ericsson Stadium" – sponsored by….akkurat ja - svenske Ericsson. En stadion med plass til 73.000, "home of the Carolina Panthers". Litt utenfor sentrum fant vi restene av det opprinnelige Charlotte, en-etasjes hus, småbutikker og en "diner" som vi drakk store mengder Budweiser i (mens vi betraktet college-ungdommene som spiste lunsjen sin).

I Charlotte fant vi den eneste internettcafeen på hele turen (sant!), og Bulletinen fikk sent noen mail hjem (en oppdagelse som får oss til å lure på om ikke internett er en svært oppskrytt greie hva utbredelse angår). Min entre skapte en del interesse, og de ansatte kunne opplyse om at to nordmenn hadde vært innom ca. 10 dager tidligere.

Vi bor billig og bra, prisnivået på hotellovernattinger er et helt annet enn i NYC.

Vi tilbringer noen ufrivillige timer på busstasjonen, siden den første bussen er overbooket. Rik anledning til å konstatere at en busstasjon er en busstasjon lik over hele verden; dvs. trøtt og shabby og bemannet av folk som hater å være der.

Bussturen går greit, vi stopper underveis i Richmond og Washington (vi er på skuddhold for de to galningene som terroriserer Washington-området på det samme tidspunkt, aviser og TV er fylt opp av det).

Da vi kjører inn til Manhatten fra Jersey-siden (du har vel sett åpningsbildene i "Sopranos"), sier vi til hverandre "det er godt å komme hjem". Vi går av Greyhoundbussen og starter jakten på Malibu Hotel, vår bopel de tre siste nettene i storbyen. Adressen "Upper West Side on Broadway" viser seg å dekke et område på størrelse med Lichtenstein, så etter en stund finner vi ut at vi må ringe hotellet for å få en nærmere spesifikasjoner. Hotellet ligger på 104^th Street, altså nesten oppe i Harlem. Likevel går vi (!) med bagasjen på ryggen (er du norsk så er du norsk), en hvilken som helst annen jordboer ville tatt subwayen.

Vi finner stedet. Big surprise! Hotellet er stengt! Det er under renovering. "Ja men, vi har jo betalt!?" Det hjelper ikke at vi vifter med kvittering og viser til referanse-nummer. Det viser seg at Hotel Distribution Network, internett-selskapet som for lengst har trukket oss for kr. 2239,- for tre overnattinger i NYC, holder til i Florida (!). Kvinnemennesket i resepsjonen (a woman named Rose) stiller seg helt uforstående til denne bookingen, "this hotel is under renovation!"

Men hun hjelper oss med å finne et annet sted – "Quality Hotel" – noen kvartaler lenger nede. Vi går slukøret av sted. Vi føler oss lurt av et suspekt internettforetak med post-boks i Florida, sikkert bemannet av exil-cubanere som i dette øyeblikk ler høyt på vår bekostning ("these stupid norwegians, ha, ha").

Vi lærer en lekse: Det er ikke enkelt å få hotellrom i New York rett før helgen, og prisene dobles i forhold til på vanlige ukedager. Vi betaler relativt dyrt på relativt bra hoteller de tre siste nettene (men der og da føltes det o.k. å bo litt komfortabelt etter å ha tilbrakt to netter på en Greyhoundbuss).

Manhattan består ikke av skyskrapere. Skyskraperne finner du helt på sørspissen (Financial District – her raget World Trade Center høyest ett år tidligere), og så ligger den andre ansamlingen høyhus ca. midt på halvøya. Det er her du finner Empire State Building, som nå igjen er byens høyeste bygning. Vi kan ikke være så blasert at vi ikke går opp i Empire State Building når vi først går forbi! Så vi går inn i en imponerende vestibyle (art deco) og stiller oss i køen sammen med andre turister (mange er amerikanere som også er i NYC for første gang). For 9 dollar får du komme opp til plattformen på 86. etasje, høyere kommer du ikke i NYC for øyeblikket. Først tar du heisen opp til 80. etasje (det tar bare 60 sekunder), så loses du bort til en ny heis som løfter deg ytterligere 6 etasjer opp. Her går du ut på plattformen og kan beskue byen i alle fire himmelretninger. Empire State Building ligger så godt som midt på Manhatten og gir derfor et suverent overblikk over byen. Her ser du også over til Jersey, til Queens, til Brooklyn og i sør skimter du Frihetsgudinnen, Ellis Island og fergene som går til Staten Island. Så ser du ned (!) på Chrysler Building, som pga. sitt spir i kobber er regnet som den vakreste av byens sky-skrapere (den skinner fantastisk i sollyset).

Det finnes bare en annen måte å skaffe seg et bedre overblikk over Manhattan på, men med vårt reisebudsjett er det ikke aktuelt (vi tenker på helikopterne som flyr sine sightseeingturer fra Heliport over Manhattan flere ganger daglig).

En ny dag med byvandring. Vi finner rock’n’roll-New York, lokalisert på Lower East Side og Bowary. Dette strøket minner meg litt om London, med sine små, spennende butikker med en masse merkelige saker i, bruktvinylsjapper (endelig! det er som å komme hjem) og selvfølgelig en del tvilsomme tatoveringssteder og barer.

Vi finner den baren som min kamerat Knut tilbrakte en lang kveld i for 5 år siden, og som han snakker om ennå. Det er en svært herpa, sliten bar (stor grad av "street credibility"), hvor halvparten av klientellet befinner seg i dyp søvn ((!), er det noe med ølet?). Det føles faktisk som å være på Blitz. På veggen henger det et rikt utvalg konsertplakater, og der – Motorpsycho! – yes, autentisk Trondheims band gjør NY-gig on Monday 14th of Oct., på CBGB’s – selveste CBGB’s! Lengre er det ikke mulig å komme for et norsk rockeband! (vi reiste fra byen dagen før Motorpsycho skulle spille).

Da vi forlater baren passerer vi nettopp selveste CBGB’s, klokken er 1800, døren er åpen og vi går inn, men blir avvist med at det ikke er åpent ennå. CBGB’s: Dette er det viktigste stedet for amerikansk punk/new wave/alternativ rock’n’roll, her holdt Patti Smith, Television, Ramones, Blondie, Talking Heads & co hus på midten av 70-tallet; faen, dette er hellig grunn! Det er rart å se stedet, det er på høyde med å ha opplevd gamle Marquee Club i London.

Vi går oppover Bowary. Vi er i yttergrensen på Little Italy, dvs. det som er igjen av Little Italy, det virker som om Chinatown har lagt under seg større og større områder og at italienerne har funnet seg nye jaktmarker. Men der: "Coppola’s"; ja det er faktisk restauranten til filmmogulen Coppola, og Bulletinen forventer med ett dramatiske oppløp av mafioso på vei ut av mørke limosiner, omkranset av revolvermenn. Dette stedet har klasse! Her er det dresser og kjoler og eksklusiv innredning, ikke akkurat turistklasse. Vi får leie en mørk dress ved neste anledning.

Vi vaser rundt på nedre Manhattan, tar stort sett en øl pr. bar vi går innom. Vi finner en del irske puber, irer er født og oppvokst på pub, og det irske pubkonseptet må være den største eksportartikkelen de har. På irske puber i New York er det alltid "autentiske" irske bartendere (helst unge jenter), og 80% av klientellet er irer. De har tatt med seg Irland til New York, og skråler akkurat like høyt som i Dublin eller i Limerick eller i Galloway. Å være på en irsk pub i New York er som å være på Scruffy Murphys på Torget i Bergen; det er egentlig ganske kjedelig, for disse stedene er helt like uansett hvor de ligger i geografien.

Etter en "continental breakfast" på hotellet (et pappkrus med kaffe, to søte kaker i plast), går vi til busstasjonen og finner lett bussen som skal bringe oss ut til JFK-flyplassen. Vi har god tid, flyet går først kl. 17.30, og siden det ikke lenger finnes oppbevaringsbokser for bagasje i NYC (de er redde for bomber), og vi følgelig må slepe rundt på bagasjen, setter vi oss på flybussen ganske tidlig.

I løpet av bussturen må vi minne oss selv på følgende: Dette er altså den samme nasjonen som fraktet mennesker til månen! Det er ikke til å tro. Det regner ute, og i bussen legger det seg et stadig tykkere lag med kondens på innsiden av vinduene. På kort tid ser ikke sjåføren noen ting (og heller ikke vi passasjerer). Sjåføren må ha hjelp! En passasjer blir ropt frem og står ved siden av sjåføren med et lommetørkle for å tørke kondensen av frontruten, slik at sjåføren ser sånn noenlunde hva som skjer på veien. Merkelig nok går det bra.

Vi kommer til terminal 4 på JFK International Airport. Det er 3 timer til flyet skal lette og vi har god tid (tror vi). Feil. Foran KLM sin innsjekkingsskranke er det milelang kø. Alle passasjerer som skal til Europa må sende bagasjen sin gjennom en og samme boks, slik at kofferter og bager blir gjennomlyst (bombefrykten igjen). En naiv turist kunne kanskje tro at det hadde vært mulig å ha to slike bokser på en flyplass som JFK (i stedet for kun en), slik at køen om mulig kunne gå dobbelt så fort. Men, nei …

Etter 3 timers rett opp og ned køståing, er det fint å synke ned i flysetet til Northwest Airlines. Selv om flyvertene umulig kan ha fått opplæring, maten er elendig, og det er svært vanskelig å få en pils, så tilgir vi dem.

Ved siden av oss sitter det faktisk et eksemplar av arten "norsk-amerikaner" (en art som vi altså trodde ikke fantes på østkysten), yes, Mr. Ernest Larson fra Nord-Dakota (nei, så var han altså ikke fra østkysten likevel). Ernest Larson er en hyggelig mann rundt de 50, det viser seg at han har tatt Greyhound helt fra Nord-Dakota og til NYC (42 timer!). Mr. Larson er en svært bereist mann som har vært i Norge mange ganger for å lete etter sine røtter, og han har klart å spore opp hjemstedene til alle sine beste-foreldre (alle 4 var utvandrere fra Norge). Hans røtter er å finne i Nordfjord og i Rørvik i Nordland. Mr. Larson er en mann som tar sine norsk-amerikanske røtter svært seriøst. Han har selvfølgelig lest Hamsun, Olav Duun og Hans E. Kink. Mer imponerende er det at han også har lest Jens Bjørneboes trilogi "Bestialitetens historie" og at han har vært på konsert med Kaizers Orchestra i Svolvær i Lofoten! Selvfølgelig kjenner han Bergen! Han har jo tilbrakt mange timer på Statsarkivet i Kalfaret for å studere kirkebøker! Statsarkivaren er forresten blitt en god venn siden han leter etter sine røtter i Nord-Dakota! Ja, verden er rar.

Vi lander på Schiphol etter skjema. Det er knapt med tid, det blir ingen tax-free shopping (tax-free shopping er skikkelig harry!), jeg finner lett frem til flyet til Bergen. Det er fullt av vestlendinger som kommer fra de merkeligste destinasjoner.

Bergen Lufthavn Flesland er en stusslig liten flyplass. Men bagasjen som jeg sjekket inn på JFK kommer jaggu glidende på transportbåndet. Fantastisk timing igjen.

Jeg tar flybussen hjem, kl. 12.00 søndag formiddag ligger jeg i sengen min og sovner fort.

Noen refleksjoner/erfaringer:

• siden du ikke får frokost på hotellene bør du bruke god tid på en av de mange tusen kafeer som serverer dette. Vi anbefaler pannekaker og bacon med lønnesirup (er du i Amerika så er du i Amerika), dette metter godt og fyller magen de neste 6 timene. Kaffe får du så mye du vil av, det skal de i hvert fall ha; når koppen din er halvfull står det straks en servitør klar til å fylle den opp (ikke som i Norge altså), og samtidig en påminnelse om at på enkelte sektorer kan vi lære noe om service fra amerikanerne.
• i motsetning til hva vi trodde på forhånd er ikke landet fylt opp av McDonalds og BurgerKing. Faktisk er disse fastfoodkjedene vel så påtrengende i "gamlelandet".
• den enkleste måten å komme i kontakt med de innfødte på er å gå på bar. De fleste amerikanere er snakkesalige, og deler gjerne sin historie med deg. Det er faktisk mange hyggelige og fornuftige folk der borte!
• neste gang jeg reiser skal vi ikke booke de billigste overnattingssteder. Det lønner seg helt klart å gå litt opp i pris for å få betraktelig bedre standard (i stede for å betale 100 dollar for et dobbeltrom i New York bør du strekke deg til…la oss si 140.)

Jeg anbefaler boken "Lutefisk på prærien" av Bjørn Gabrielsen. For kr. 89,- i pocketutgave får du mang en god latter og en serie mer eller mindre dype betraktninger om nordmenn, amerikanere og norsk-amerikanere.

"Jeg er journalist," svarte jeg når folk spurte hva jeg var for en. Og uten å tenke videre på det la jeg alltid til: "Men ikke si det til moren min, jeg har sagt til henne at jeg er pianist på et horehus."

Reaksjonen var den samme hver gang.

"That's great! You really play the piano?"

Hvordan klarer amerikanerne det, pleide jeg å tenke. Hvordan kan de unngå å få med seg det med horehuset? Men det er ikke noe galt med hørselen deres. Selvfølgelig ikke. De er bare veldig, veldig positivt innstilte.

"Bedre enn Bill Bryson."

Jens A. Riisnæs, Ut i verden – P2s reisemagasin