www.terjealnes.com

En russer er blitt en av Tysklands mestselgende forfattere. Med selvbiografisk grep skildres eksiltilværelsen med humoristiske skråblikk.

Tre av Wladimir Kaminers bøker er oversatt til norsk. Russerdisko (Russendisko, 2000) kom på norsk i 2004, og var Kaminers store gjennombrudd. Boken har solgt over 500.000 eksemplarer bare i Tyskland. Reisen til Trulala (Die Reise nach Trulala, 2002) ble oversatt til norsk allerede i 2003. Den tredje boken av Kaminer som har fått norsk språkdrakt er Min tyske jungelbok (Mein deutsches Dschungelbuch, 2003), som ble utgitt her i landet i 2005. Totalt har Wladimir Kaminer utgitt 10 bøker i Tyskland.

Wladimir Kaminer ble født i Moskva i 1967. Der ble han utdannet lydtekniker for teater. Han emigrerte til Berlin og det daværende Øst-Tyskland i 1990, i en kort periode da russere av jødisk avstamming ikke trengte visum, og rett før de to tyske statene ble slått sammen. Kaminer selv har sagt at motivet for å emigrere rett og slett var å søke lykken. I denne dramatiske perioden i europeisk historie befant han seg plutselig, og ganske tilfeldig, i sentrum for begivenhetene. I Berlin, hvor den forhatte muren lå i grus, hersket en helt spesiell stemning. I en kollektiv rus av optimisme reiste mange tidligere østberlinere vestover. Kaminer selv valgte å bli i Berlin. Oppveksten i Sovjetstaten, omveltningene i det nye Tyskland og mulighetene dette skapte, ligger som et bakteppe for de historiene Wladimir Kaminer begynte å skrive på slutten av 1990-tallet.

Noe av det som gjør Kaminers suksess spesiell er det faktum at han skriver på tysk, et språk han ikke kunne da han kom til landet. Han er dermed en av de få forfattere som har oppnådd litterær suksess ved å bruke et annet språk enn morsmålet. Vladimir Nabokov er et annet eksempel, men Nabokov var allerede en etablert forfatter på russisk før han begynte å skrive på engelsk. Wladimir Kaminer har ikke skrevet et ord på russisk og insisterer selv på å bli regnet som en tysk forfatter.

Kanskje er det at han velger å skrive på sitt andrespråk tysk, og ikke på morsmålet, noe som gir tekstene det særpregede, korthugde uttrykket. At han konsekvent har holdt seg til de korte historiene, og ikke forsøkt seg på romanformen, gjør også Kaminer lett tilgjengelig. Mange fremhever historienes muntlige preg som et kjennetegn ved Kaminers litterære stil, og en suksessfaktor som forklarer hvorfor han har blitt en folkekjær forfatter.  

En anmelder i avisen Frankfurter Rundschau skrev at det er tre måter å se verden på: Den optimistiske, den pessimistiske, og så Wladimir Kaminers måte. Personene i Kaminers fortellinger utsettes for alle livets absurditeter, men skildringene er som regel nøkternt observerende gjengitt. Slik er den spesielle Kaminerske tonen, et litterært grep som ofte frembringer smilet eller humringen hos leseren.

I Kaminers fortellinger synes det å være et tynt skille mellom fiksjon og realisme. Ofte er han selv utgangspunktet for fortellingen, historiene som skrives ned er ofte noe Kaminer, hans foreldre eller slektninger, venner eller naboer har opplevd. Hva er sant og hva er diktning i disse fortellingene? Det er det ikke alltid så lett for leserne å svare på. Om Kaminer ikke nødvendigvis er hovedpersonen alt kretser om, så er han likevel hele tiden til stede, siden hendelsene som berettes omhandler ham selv, eller noen av de han er i kontakt med. På en måte virker det som om Kaminer ”skriver sitt eget liv”, som de gamle Kristianiabohemene ville ha sagt det. Bøkene har derfor et tydelig preg av å være selvbiografiske, men uten at vi kan være helt sikre på at det vi leser faktisk er sant. Ikke er det romaner eller noveller, som begge jo i utgangspunktet er fiksjon, dette er bevisst fremlagt som fortellinger. Slik blir det opp til leseren å se dem som faktiske hendelser, eller bearbeidet med den friheten som litteraturen gir. 

Åpningsteksten i bestselgeren Russerdisko er Russere i Berlin, fortellingen om hvordan Kaminer emigrerte fra Sovjet og havnet i Berlin. Deretter følger en serie korte fortellinger om livet slik det artet seg i det gamle Sovjetunionen og blant emigranter i dagens Berlin. Sovjethistoriene tar ofte utgangspunkt i dagligdagse hendelser og handler om hvordan innbyggerne taklet systemet, og gjerne manglene og absurditetene i dette systemet. For en norsk leser er det lett å lese disse Sovjethistoriene som regimekritiske, men Kaminer er knapt noen politisk forfatter. Det er ikke det politiske systemet, men menneskene som lever der som opptar ham. Det er mye menneskelige varme og forståelse i disse fortellingene, og forfatteren viser leseren vei bak fasaden.

Gjennom sine bøker er Wladimir Kaminer blitt en viktig kilde til kunnskap om livet til det store eksilrussiske miljøet i Berlin. Som russere flest er Kaminer en sosial natur som tilbringer mye tid sammen med andre. Han har i årevis vært en aktiv deltaker på de såkalte ”Leseshow” som foregår på Kafee Burger i Berlin hver søndag. Der samles forfattere for å presentere nyskrevne tekster for et lyttende publikum. Kaminer er også en ettertraktet DJ som driver klubbkvelder kalt Russendisko (der bl.a. den norske forfatteren og Berlinvennen Dag Solstad er observert), hvor han utelukkende spiller musikk av russiske artister.

Siste nytt om Kaminer er at han har annonsert sitt kandidatur som ordfører i Berlin ved valget i 2011. Avslutningskapittelet i boken Ich bin kein Berliner, som kom i 2007, har tittelen Min første tale som ordførerkandidat. Om ikke annet bør det sikre Kaminer en stor dose medieoppmerksomhet i tiden som kommer.